Den enes død, er den andres brød

Bygdetrollets forretningsmodell

Som annonsert, har jeg gjennomført mitt første videointervju. Første Superwoman ut, i denne ekstremsport-stilarten, var Inger Arctander med intervju-knaggen: Bygdetrollet.

Det gikk ikke helt som planlagt, heldigvis. Jeg fikk et par tekniske utfordringer underveis, mistet et av opptakene og må ærlig innrømme at jeg lurte på hvordan jeg skulle svinge tryllestaven for å lande sånn noenlunde i vater.

Gull av gråstein-utfordring

Og vet du hva? Etter hvert som jeg jobbet med råmaterialet, innså jeg at jeg satt midt i en gullgruve og bestemte meg for å lage gull av gråstein. For at du skal forstå hvor stor den var, bør du imidlertid se videoen først. Det blir liksom en slags treretters middag, skjønner? Du kan alltids ta desserten først, men nå vet du iallfall at du går glipp av festmåltidet hvis du går rett på desserten. Dessuten går du glipp av dessert-detaljer hvis du hopper over forrett og hovedrett.

Hvis du tror at jeg allerede er helt på viddene, kan jeg røpe at tittelens og stikktittelens dekning ligger et sted i desserten.

Uansett hva du velger, her er forretten. Husk å le. Det gjorde jeg da jeg redigerte og skrev mentale notes to self: «Ikke prat med øynene lukket, Mona.» Men ikke bli så opphengt i det at du ikke får tak i det Inger sier.

Da er vi kommet til hovedretten, kjære leser. Dagens hovedrett består av flere små delikatesser som serveres én og én. Jeg serverer delikatessen i en mellomtittel, så er resten opp til deg.

Terningkast

Som du la merke til i videoen, hadde jeg med meg to ekspertkommentatorer: Pippi og Monki. De skal først få trille terninger og kommentere det de så. Muligens påpeker de også et og annet forbedringspotensial:

Inger: Terningkast 6

Pippi: Strålende innsats, Inger! Dette har du helt klart gjort før, på en eller annen måte. Ekstra ros skal du ha for at du Superwoman-insisterte på spørsmålet som Mona vrei seg unna.

Monki: Inger, du er tålmodigheten selv. Jeg fatter ikke at du klarte å holde maska da Mona satt halve sendingen med øynene lukket, mens hun stotret og kavet. Respekt! Som du vet mistet Mona det ene opptaket etter gjentatte brudd på den usynlige linja. Det er ikke lett å rekonstruere slikt, men du gjorde ditt ytterste for å redde inn det som kunne reddes. Men: Det er jo faktisk slik Superwoman bare er. Tusen takk for en formidabel innsats.

Mona: Terningkast 1

Pippi: Okei – det med dårlig forbindelse kunne du ikke noe med, og nå vet du hvor alle opptakene ligger. Du kan med fordel slutte å bable mens du tenker. Neste gang så tar du bare tiden du trenger for å tenke - så prater du. Det er jo mye lettere å klippe bort tenkepausen enn å klippe i babbel.

Dessuten er det bom stopp for «vi» ettersom du kun kan snakke for deg selv. Det har en god venn påpekt før, så nå er det bare full skjerpings!

Det viktigste du må se på er imidlertid at du vrei deg unna Ingers spørsmål om massemediene har noe mandat til å dømme og sette mennesker i gapestokk. Tygg litt på den, så finner du nok diamanten. Jeg skal vurdere å trille terningen på nytt hvis du bare gjør det.

Monki: Sorry, jeg ler fortsatt. Jeg slutter meg til siste taler og vil bare komme med to hjelpemidler til øynene dine: Solbriller og teip. Og så kan du godt plassere pc-en litt lenger fra deg sånn at det ikke bare blir fjes.

Massemedienes mandat

Tusen takk for konstruktive tilbakemeldinger, Pippi og Monki. Dere har selvfølgelig helt rett.

Jeg tenkte ikke at jeg skulle vri meg unna, men jeg tok en ubevisst piruett. Da jeg satt og redigerte, ble jeg veldig opphengt i det. Etter et par tankesaltoer kom jeg frem til at jeg gjorde det fordi det var et godt spørsmål som jeg ikke hadde noe godt svar på der og da. Det var et spørsmål jeg trengte å reflektere over.

Jeg (altså ikke vi) ser det sånn at massemediene har definert sitt eget mandat som den 4. statsmakt – samtidig som majoriteten av samfunnet støtter mandatet, i bøtter og spann, for fri informasjonsformidling (så fri at den er bak mur), ytringsfrihet, pressefrihet og publiserings-/ytringsfrihet. Massemediene har påtatt seg vaktbikkjerollen, med objektivitetshatten på, men det vet vi er bare jug.

Det tragiske er at innbyggerne tror at massemediene er de nøytrale sannhetsoraklene som de hevder at de er. Jeg trodde det jo til og med selv, så da er det egentlig ikke så rart at leserne gjorde det.

Spilleregler og jugekors

De neste hovedrett-bitene er ganske spicy, så hold deg fast kjære leser. Husk på at jeg allerede tatt støyten ettersom jeg holdt jugekors selv. Og ettersom jeg kom meg gjennom det, så klarer du også det. Jeg har jo lovet deg dessert, ikke sant?

Som dere vet, gikk jeg rett i kjelleren da jeg skjønte hva jeg var med på. Da jeg innså at politiet ikke holder loven, og begår overgrep mot medborgere daglig, ble jeg tvunget til å face konsekvensene på vegne av meg selv og massemedia som jeg var en del av. Faktum er at massemediene er i lomma på politiet fordi journalister ikke har de verktøyene de trenger for å kontrollere om politiet gjør jobben sin.

Og da er det jo fritt frem for jugekors, ikke sant? Politiet er ikke flaue engang. De har blitt så vant til å juge at de innbiller seg selv at det er lov. På toppen av det hele er de så sikre på at ingen kommer til å se jugekorsene at de sa ja da en massemedia-representant spurte om de ville være med på å dokumentere sine egne overgrep i TV-serien Nattpatruljen. Og når massemedia og politiet samarbeider om å gjøre overgrep til underholdning, så er det jo ikke så rart at seerne henger seg på med popcorn og brus.

Sånn sett forstår jeg jo at det er så mange jugekors der ute at det er så vondt å se at det kan være fristende å se en annen vei. Da jeg så det, ble det kjedekollisjon i hodet, og hjertet mitt sank rett ned i mellomgulvet. Jeg hadde ikke annet valg enn å følge hjertet på plass igjen. Og da måtte jeg jo bare face sannheten som den var.

Gapestokk og ringlek

Det var fryktelig vondt. Enda verre ble det da jeg innså hvor egoistisk jeg var, som sto fast i min egen smerte en god stund, til tross for at det er overgrepsofrene som lå/ligger på underholdningsbordet. Det er vår tids gapestokk, det.

Det er ille nok i seg selv, men det skulle snart vise seg at det er enda verre. Det er nesten ikke ende på hvor mange institusjoner det er som er skjermet for brysomme journalister. Trikset er bomsperringer med «taushetsplikt» som legger til rette for mørke rom og jugekors.

Nå skal du høre: Det er faktisk en god del institusjoner som jobber tett med politiet, og derfor går jugekorsene på vandring; litt som i ringleken «ta den ring, og la den vandre».

Politiet jobber tett med barnevernet (null innsynsrett – det er jo for barnas beste), kriminalomsorgen (der bor det jo bare overgrepsofre, så der er det ikke vits i å se, men steng for sikkerhets skyld), helsevesenet (ups – så privat at det stenges av personvernhensyn), skoler (nei, der tar vi jo hensyn til barna) og NAV (nope - NAVere har også rett på privatliv, kan du skjønne ). Listen er lenger, men jeg må nærme meg poenget.

Forresten: Det skulle tatt seg ut dersom massemediene hadde forbeholdt seg innsynsrett gjennom folks stuevinduer.

Jeg skjønner hvis det kolliderer litt i tankeprosessen, men den ringleken med jugekors er ikke bra, synes jeg. (Hold ut: Det er verd det!)

Tilsvarsretten er juge-nødbrems

Jeg gjorde det jeg kunne fra innsiden i massemediene. Den viktigste saken jeg skrev, ble dråpen som utløste politigranskingen. Den saken ble imidlertid først sensurert – i tilsvarsrunden.

Det skjer forresten veldig ofte i saker hvor en, eller flere, sitter med jugekors. Det er nesten som en formel: Makt+Penger=Jugekors (men det finnes selvsagt mange hederlige unntak).

Heldigvis ble saken, etter mye om og men,  publisert til slutt. Da Rolleforståelsesutvalget leverte sin rapport (den rammer de verste jugekors-holderne), ville jeg ordne opp og si i fra til alle leserne som har lest det jeg har skrevet. Derfor skrev jeg en kronikk som jeg sendte til alle mine tidligere arbeidsgivere. Jeg kom imidlertid ikke til orde da jeg ville ta ansvar for min egen journalistikk, og samtidig oppfordre bransjen til å gjøre det samme.

Jeg vet ikke den egentlige årsaken til det, men jeg har noen generelle teorier om hvorfor massemediene kan ha vanskelig for å ta ansvar for egne feil. En mulighet er at det kan bli litt sånn kjedekollisjon i hodet dersom to sannhets-virkeligheter kolliderer.

Det er ikke gøy å innrømme feil, det kan jeg skrive under på. Jo større jugekorset er, jo verre er det. Det kan jo gå på troverdigheten løs, og den slags kan få store, økonomiske konsekvenser, og da kan det nok være fristende å se en annen vei og holde forretningsmodell-jugekors. Jeg ser heller ikke bort fra at den knipa er så kjip at det kan ende opp med noen holdningsstyrte, bevisste eller ubevisste, beslutningspiruetter.

Derfor gjorde jeg det slutt med massemedienes mandat, Inger!

Den enes død, er den andres brød

I Bygdetroll-leserinnlegget påpekte Inger noe helt vesentlig, nemlig at massemediene har tradisjon for å skryte av forretningsmodellen etter nyttår. Da publiserer de nemlig varianter av «årets ti mest leste saker». Stort sett er det krig, katastrofer, nød, ulykker og død som setter fart på lesertrafikken.

Ettersom jeg har jobbet sånn selv, kan jeg fortelle deg hva som skjer. Den som har ansvar for fronten, følger med på hvor mange lesere som har ankommet festen. Når katastrofen er et faktum, peaker tallene og adrenalinet stiger. En av den frontansvarliges jobb er å holde tallet så høyt som mulig gjennom hele døgnet. Hvis tallet synker, er det om å gjøre å publisere noe nytt – eller finne en ny klikkbar tittel til de sakene som ligger ute.

Når det er krig og katastrofe i utlandet, er lokalavisas triks å finne et lokalt alibi – nemlig en utflyttet leser i katastrofeområdet. Det er ikke så vanskelig å finne heller ettersom mange «sjekker inn» på sosiale medier. Og vipps – så klinger det i kassa.

Saker som utløser nye salg, får ligge høyt oppe på fronten så lenge det selger. Journalister som skriver salgssaker, blir gjerne løftet frem med lovord og Flax-lodd.

Makt og budsjettposter

En annen side av saken, er at massemediene er avhengige av annonser. I lokalavisa, der alle kjenner alle, kan det kanskje være litt vrient å skrive den kritiske saken om hjørnesteinsbedriften som er så fast bidragsytere at det går an å budsjettere etter det.

En ivrig journalist har kanskje gravd frem (hvis han får tid til den slags mellom ulykkesslagene) en pengesnuske-sak om hjørnesteinsbedriften og trenger bare tilsvaret. Og så stopper det (makt+penger=jugekors) fordi den ansvarlige ser hvem som ringer og bare lar det ringe ut. Deretter er det bare å ta en telefon til redaktøren og hinte litt frempå om den faste budsjettposten, så får nok den brysomme journalisten beskjed om at saken dessverre må ligge til tilsvaret er i boks. Og så går dagene, ukene og månedene til saken blir blodtåke-glemt eller jugekors-bortforklart med for eksempel ressurshensyn.  

Jeg kan ikke dokumentere dette. Men jeg har erfaring og har snakket med journalister fra hele landet som forteller en nokså lignende historie om gravesaker som aldri ble publisert. Dokumentasjonen ligger derfor i historiene som ikke blir fortalt.

På tide å ta ansvar

Jeg vet det blir en utfordring å nå ut med min unnskyldning til alle som har lest mine ord, men jeg gjør det jeg kan og vil med dette gi min offisielle unnskyldning til alle som har blitt rammet av mine ord på området som handler om politiets jugekors, og massemedienes jugekorsmedansvar. For ja, det er flere områder jeg har sviktet på, så vi tar det litt sånn etter hvert.

For å konkretisere mitt eget bidrag til dette vil jeg særlig peke (det er sjelden pent å peke, men nå er det helt rett) på:

Syndebukk-bidrag

Nattens hendelser-tweeter: Jeg har innsett at denne formen for journalistikk er gapestokk av høy rang. Jeg aner ikke hvor mange syndebukker jeg har produsert som et resultat av alle de Twitter-meldingene fra politiet som jeg har videre-publisert ukritisk bare fordi det var arbeidsgivers policy. Jeg håper på at akkurat mine re-tweets ikke fikk fatale konsekvenser. Samtidig anerkjenner jeg at jeg var en del av et system som har bidratt til enormt mye lidelse.

Alle sakene jeg har skrevet med ordet «politi» i før 2021, må tas med en klype chili.

Mine holdninger: Jeg har innsett at jeg lot samfunnets moral bli min holdning og sannhet om for eksempel illegale rusmidler. Holdning og fordommer er to sider av samme sak – og de tok jeg selvsagt med meg inn i yrket ettersom jeg trodde det var sant at jeg måtte passe meg for alle «de livsfarlige narkomane» (fysj, for en ovenfra og ned-holdning) – som i realiteten er ofre for overgrep satt i system.

En «hederlig omtale» som svir: Et år høstet et av mine bilder hederlig omtale i kategorien «Årets bilde» under Sørlandets Pressepris. Bildet er av en politihund i øvelse. Jeg fanget øyeblikket i det hundens tenner var 30-40 centimeter fra meg. Jeg hadde tenkt å publisere det her, men orker ikke se det igjen.

I dag synes jeg det er vondt å tenke på at storsamfunnet har akseptert at det er greit at hunder trenes for å angripe mennesker. Men igjen: De menneskene som har hatt hund etter seg, som har blitt skadet og/eller lemlestet av statlig hundevold, er de som lever videre (så sant det ikke gikk helt galt) med skadene, både de fysiske og psykiske.

Diskreditering av andres sannhet: Jeg var en del av et system som diskreditere og diskriminerte andres sannhet. Derfor bærer jeg min del av ansvaret for at at idealet om fri informasjonsformidling og reell ytringsfrihet ble motarbeidet. Jeg har ikke gått bevisst inn for å føre mine lesere bak lyset, men det endrer ikke det faktum at jeg gjorde det.

Lesere: Noe av det dere leste, var slett arbeid fra min side. Det er jeg utrolig lei meg for. Jeg vet dessverre også at jeg ikke er den eneste med jugekors, så jeg forstår godt hvis du opplever det som et slags fundamentalt tillitsbrudd.

Og så var vi kommet til desserten.

Unnskyld <3

Jeg lot meg forme av systemet. Det kan jeg leve med.

Som jeg nevnte i video-intervjuet, fikk jeg kreft i fjor. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg var livredd for å dø uten å få fortalt mine medmennesker om alle jugekorsene – og for å miste muligheten til å si unnskyld.

Endelig får jeg gjort det:

Unnskyld! Jeg står ved din side nå, kjære medmenneske. Dessuten skal du vite at du har vært min motivasjon for å reise meg igjen. Jeg gir meg ALDRI!

Du bare aner ikke hvor godt det føles å ta ansvar! Jeg kan selvsagt ikke forvente tilgivelse, men jeg vet iallfall at jeg har gjort det jeg kunne. Den desserten er verd alt og anbefales.

Dessuten har jeg en hel haug å takke, ikke minst alle redaktørene og kollegaene jeg har jobbet med. Jeg er takknemlig for all motstand de har gitt meg, for det vokste jeg på. Jeg har lært og opplevd utrolig mye fint med alle. Det er mye takket være dem at jeg i dag kan gjøre det jeg gjør. På sett og vis har de vært mine læremestre, alle som en. Vi er alle et produkt av det systemet vi lever i, og til syvende og sist sitter vi jo i samme båt.

Hvis de er uenige med meg, så er det helt greit. Jeg er pinlig bevisst over at jeg har sittet på begge sider av bordet og ønsker ikke å produsere nye syndebukker. Derfor sparker jeg heller i selve rota til problemet, nemlig grunnmurene i systemet vårt. Dermed trenger jeg heller ikke tilsvarsretten, ganske enkelt fordi jeg ikke lager syndebukker når jeg peker på et system som ligner en kreftsvulst som ganske mange tjener penger på. Som en ekstrabonus klarer jeg dessuten å vise at Vær Varsom-plakaten er overflødig når vi behandler vår neste som oss selv.

Jeg har verken rett eller mulighet til å tvinge noen til noe som helst. Det er en mye bedre tilnærming å vise det jeg overså selv, så kan den som vil søke seg til de kildene de vil for å finne sin sannhet. Det fine er er dessuten at det egentlig ikke er noen som eier den hele og fulle sannheten. Den fulle sannheten ligger i summen av alle perspektiv, og derfor mener jeg at «den fulle sannheten» er uendelig.

Café avec

Forresten: Mens massemediene er opptatt med krig og katastrofer, klarer dere få med dere alt det andre som skjer rundt om i verden? Krig er en forretningsmodell i seg selv. Det er helt logisk at produksjon av krigsmateriell forutsetter en viss etterspørsel, ikke sant?. Jeg kan for så vidt skjønne at det er vanskelig å oppdage at det pågår en mye kulere krig når den ene blodtåka avløser den andre i mediehusene.

I den krigen jeg deltar i, går ingen menneskeliv tapt, og ingen blir skadet. Alle soldatene er bevæpnet med «penn», og det er som kjent et mektigere våpen enn sverd. De bærer dessuten en kul rustning med mange hjerter på. I den hæren blomstrer kreativiteten. Det er et slags dryss av nytekning og optimisme med et forretningskonsept som går ut på at alle jobber fordi de vil, og ikke fordi de må. Man gir og får, helt uten at penger er motivasjonen.

Men jeg skjønner jo at det bryter med den gamle forretningsmodellen, så da er det ikke så kult for massemediene å fortelle leserne om vår krig. Jeg aner ikke hvor mange millioner vi er nå, men det er ikke lenge før alle blir tvunget til å vise frem jugekorsene. Det ligger i rippleeffekten. Derfor tenker jeg at det er like greit å bare fikse alt som må fikses, så finner vi ut av det sammen.

Pippi: Den der løste du ganske elegant, synes jeg. Det er fremdeles forbedringspotensial, men ettersom det er her og nå som er målestokken, så blir det en sterk femmer. Monki er premieansvarlig og legger inn en link til en sak du er stolt av. Det er jo ikke sånn at alt du gjorde var galt.

Monki: Les gjerne Hemmeligheten om englene i Baneheia, og husk på alt det fine du selv har gjort og gjør, kjære leser. Gjør mer av det!

Psssssst! Som du kanskje forstår, er det en del dusteregler der ute som er et produkt av systemet vi alle er en del av. Jeg skal avsløre en skikkelig godbit i nærmeste fremtid. Det som er så kult er at du kan spare masse penger når jeg avslører den, samtidig som du ikke bryter en eneste lov. Det hadde vært skikkelig kult hvis mange vil spare masse før jul, samtidig som en hel haug med tøysekopper kommer til å klø seg febrilsk på hanken.

Jeg kan ikke kjøpes

Selvkritikk-journalistikk, og alt annet som kommer ut av det, er gratis fordi det er galt å ta betalt for det jeg har fått gratis av andre. Hvis du setter pris på det du leser, står du fritt til det så lenge du ikke føyer til et «men», «hvis» eller noe i den duren (smilefjes). All støtte mottas med stor takknemlighet.

Jeg mottar verken statsstøtte/pressestøtte, annonser, sponsorer eller abonnementsløsninger fordi det er egnet til å trekke min integritet i tvil.

Jeg tar heller ikke imot nyhetstips fordi jeg ikke liker å bli dyttet. Det ligger i konseptet mitt.

Jeg utelukker ikke muligheten for å motta stipend, såfremt det ikke ligger føringer i stipendet som er egnet til å begrense min frihet. I slike tilfeller vil jeg vise åpenhet om stipendet i teksten.