«Hvem kan si dette er kritikkverdig fordi?»

ILLUSJONEN OM OBJEKTIV JOURNALISTIKK

For noen år tilbake fikk jeg servert et «knakende godt tips» på SKUPs graveskole: Når journalisten har funnet noe kritikkverdig, består produktutviklingens trylleformular av å finne «den som kan si at dette er kritikkverdig fordi».

I dag ser jeg hvordan dette har bidratt til å skape et kontinuerlig nytt tilfang av syndebukker som massene kan legge alt agget sitt på. Denne arbeidsmetodikken fungerer som katalysator for syndebukk-mekanismen i storsamfunnet.

Hvorfor trenger journalisten en, eller flere, til å fremsette kritikken i stedet for å argumentere for det selv?

Mitt syn er at den subjektive journalisten gjør dette, dog trolig ikke bevisst for de aller fleste, for å skape en illusjon av objektivitet.

Journalisten har jo allerede tatt en beslutning om at «dette er en sak» fordi hen mener at noe er kritikkverdig. Likevel gjemmer altså den subjektive journalisten seg bak den som blir utvalgt til å fremsette kritikken på vegne av journalisten.

Slik skapes objektivitets-illusjonen

For å være helt ærlig har jeg alltid kjent på at det føles klamt å kalle journalistikken objektiv. Gangetabellen er objektiv. Journalistikk kan aldri være det. Når pressen bruker begrepet for å beskrive journalistiske produkt, så bidrar det til å skape illusjoner av hva som er sant.

Paradokset ligger i dette: Det tas en subjektiv beslutning idet en journalist (eller redaksjon) bestemmer seg for at «dette er en sak». Det skjer også når journalisten velger hvilke kilder han/hun vil bruke. Journalisten vektlegger det de mener er viktigst å løfte frem fra det utvalgte kildematerialet. Videre tar journalisten beslutninger om hvem som skal intervjues og hvilke sitater fra helheten som skal tas med i sluttproduktet. Det er det samme individet som velger bilder og bruken av dem. Også når det gjelder grafikk, video og andre elementer. I tillegg spisser journalisten budskapet i titler og ingresser og bidrar bevisst til å skape polaritet og klikkbarhet, godt hjulpet av desken og frontredigerere.

Og vips – så er liksom sluttproduktet objektiv journalistikk.

Egnet til å villede

Denne illusjonen er rett og slett en gigantisk løgn som har store konsekvenser fordi det fører til at mange lesere blir villedet til å tro at det de leser er selve «sannheten».

I beste fall kan et journalistisk produkt bidra til å gi et utvalg av perspektiv på et område. I verste fall kan det undergrave sannheter som noen ønsker å holde skjult for offentligheten.

Ingen eier den hele og fulle sannheten. Sannhet er flytende og i endring hele tiden. Det finnes uendelig med perspektiv. Virkeligheten ser ulik ut alt etter hvilket perspektiv man betrakter det fra, hvilket kunnskapsgrunnlag man legger til grunn og hvilke erfaringer det enkelte individ har.

«Sannhetsministeriet»

Noen i dette samfunnet har på toppen av det hele opphøyet seg selv til å besitte rollen som «faktasjekkere». Disse kler seg i rollen som George Orwell ville kalt «Sannhetsministeriet». Mange, meg selv inkludert, gikk i den fella og trodde på noen av disse erklærte «fakta».

Min mening er at jeg, og mange med meg rett og slett ble litt late da vi slukte agnet om «objektiv journalistikk» og stolte på at journalistene gjorde jobben. Og siden journalistikk ble/blir oppfattet som en objektiv størrelse, slapp vi å gjøre jobben med å sjekke kilder og søke andre perspektiv som ville gitt et bredere og mer korrekt virkelighetsbilde.

Disse erkjennelsene har medført at jeg synes det er mer ærlig å være åpen om at jeg er en subjektiv journalist. Jeg orker ikke mer av denne påtatte objektiviteten.

Journalister skal være subjektive

Vær Varsom-plakaten har fortsatt mye for seg; gode intensjoner som jeg vil etterstrebe å jobbe etter. Hvordan pressen har levd opp til disse standardene er en annen sak. Plakaten har godt av et realt, offentlig ordskifte.

En av pressens viktigste roller står beskrevet i punkt 1.5:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Pressens påtatte objektivitetshatt harmonerer dårlig med det virkelige innholdet i dette punktet om pressens samfunnsoppdrag. I verbet «å beskytte» ligger det ingen objektivitet. «Å beskytte» er et aktivt og subjektivt ansvar som pressen har tatt på seg for å beskytte medmennesker. Det er et ansvar og lovnad som jeg, og resten av pressen, ikke har klart å innfri på en tilfredsstillende måte.

Jeg tror ikke dette skyldes journalistisk vrangvilje. Årsakssammenhengene er mange og komplekse.

Konsekvensene har imidlertid vært katastrofale for enkeltmennesker og grupper i samfunnet som ikke fikk den beskyttelsen de skulle fordi pressen på mange områder ikke maktet å fylle rollen som selvutnevnt vaktbikkje for samfunnets svakeste.

Du har et selvstendig ansvar

Jeg har alltid etterstrebet «fair play» i arbeidet mitt. Det vil jeg fortsette med. Likevel vil jeg aldri kunne bringe annet en noen ytterst få perspektiv som jeg mener er relevante for det jeg skriver om – på det tidspunktet jeg skriver det. Én ting er imidlertid helt sikkert: Gjennom prosessen med det offentlige ordskiftet vil jeg observere og integrere flere perspektiv som vil supplere det jeg bragte til bordet selv.

Mitt mål er ikke å være noe «Sannhetsministerium», men å bringe ulike perspektiv på saksfelt jeg selv er opptatt av. Jeg ønsker å skape refleksjon og debatt. Hvis fragmentene av sannhet som jeg formidler kan bidra til at flere bringer sine perspektiv inn i det offentlige rom, kan vi som fellesskap bidra til en bredere forståelse av samfunnet vi lever i. Det er alle tjent med.

Jeg vil legge vekt på å lenke til de kildene jeg har brukt slik at mine lesere kan lese, vurdere og tolke disse selv.

Dessuten vil jeg oppfordre alle lesere til å gjøre sine egne undersøkelser. La din egen nysgjerrighet ta plass der du tidligere har tillatt deg selv å konsumere blindt.

Vi er alle selvstendige og ansvarlige individ. Du har, som jeg, et selvstendig ansvar for egen informasjonsinnhenting og kildekritikk. Dersom vi overlater hele den jobben til enkeltpersoner eller grupper, blir vi for det første late. For det andre gjør vi oss selv sårbare og blir til slutt et lett bytte for mennesker og/eller grupper med intensjoner som ikke nødvendigvis er gode eller i samsvar med våre egne verdier.

Uvitende og manipulerbar

Blir vi late nok, blir vi også manipulerbare. Legg til «frykt» og «polarisering», så har du oppskriften på syndebukk-mekanismen. Splitt og hersk.

Med andre ord: Blir du manipulert og utnyttet fordi du er lat, så er det til syvende og sist deg selv som må ta ansvaret og konsekvensene. Det rettferdiggjør selvsagt ikke manipulasjon og utnytting. Det hjelper bare så lite dersom du som enkeltindivid overlater det du har ansvar for selv til andre ettersom det er en realitet at enkelte vil bruke andres naivitet og godtroenhet for egen vinning.

Alle mennesker har et selvstendig ansvar for å forhindre at man blir et middel for andres mål.

Historien gjentar seg

Der det finnes penger og makt, er det individ og grupper som har misbrukt dette. Historien viser utallige eksempler på at staten, via individ og grupper som er blitt betrodd tillit og ansvar på storsamfunnets vegne, har misbrukt tilliten for egen og andres vinning. Maktmisbruk og overgrep fra det offentlige mot enkeltindivid og grupper av mennesker skjer igjen og igjen. Historien gjentar seg selv.

Syndebukk-mekanismen fungerer som et effektivt middel som holder den store massen rolig. Hvis gruppen kan finne noen (syndebukk/ene) å legge skylda på for noe som ikke fungerer i gruppen eller storsamfunnet, er mekanismen en velkjent og velutprøvd metode for å holde resten av gruppen rolig og tilfreds.

Frykten for å bli utstøtt

Det krever mot å stille seg ved siden av den eller de som blir utpekt som syndebukk. En viktig faktor i denne mekanismen er frykt.  Den som stiller seg ved siden av syndebukken(e), vil etter all sannsynlighet bli utstøtt selv. Den som velger å gjøre det likevel, må derfor overvinne sin egen frykt og aktivt velge å følge det hjertet dikterer.

Alternativet er ignoranse. I stedet for å følge det indre, moralske kompasset, finnes en enklere utvei: Nemlig å gjenta fortellingen som rettferdiggjør alle pekefingrene som er rettet mot syndebukken/ene. Dersom fortellingen gjentas (hjernevasking) ofte nok, lurer man selv til å slippe å forholde seg til å se virkeligheten slik den er. Slik blir fortellingen en livsløgn som blir stående som en barriere mot å se konsekvensene av egen ignoranse og medansvaret man bærer for syndebukken/es lidelse.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke angår deg selv.»

Det er så lett å nikke og si seg enig i Arnulf Øverlands ord, men likevel så vanskelig å leve ut i praksis.

Noen få gjør det på automatikk. De fleste finner det imidlertid utfordrende og vanskelig, til tross for at det indre kompasset vet at det er galt.

Mekanismen er som gift. Ikke bare for den eller de som rammes. Til syvende og sist rammes vi av denne giften som storsamfunn.

Motgiften består av et speil, og mot til å betrakte speilbildet, uten å legge på filter eller å retusjere det man ikke liker å se. Selvransakelse fra individnivå, gruppenivå til systemnivå er en uunngåelig øvelse for å snu denne fryktelige spiralen.

Min overbevisning er at journalistikk vil se annerledes ut dersom journalisten blir nødt til å begrunne det kritikkverdige selv, for deretter å ansvarliggjøre. Det er stor forskjell på å ansvarliggjøre og å skape syndebukker.

Disse erkjennelsene har gjort at jeg i dag ser annerledes på hvordan jeg vil jobbe og presentere journalistikk. Leserne skal slippe å lure på mitt ståsted og hva jeg vil oppnå med det jeg bringer til offentligheten.

Jeg håper mitt arbeid vil bidra til refleksjon og engasjement. Hvis det kan bidra til at nye perspektiv kommer til overflaten og diskuteres i det offentlige rom, også de som kan provosere og forarge, så har jeg oppnådd mye.

I morgen: Illusjonen om fri informasjonsformidling

Vil du støtte mitt arbeid?

Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten. Jeg mottar ingen statsstøtte/pressestøtte og åpner heller ikke for annonsører for å unngå økonomiske bindinger. I de tilfellene jeg har fått økonomisk støtte i form av stipend, vil dette bli opplyst om i teksten.

De leserne som ønsker å bidra til at jeg kan fortsette arbeidet mitt, kan selv velge å støtte gjennom frivillig donasjon.

All slik støtte mottas med stor takknemlighet!