Superwomans bygdetroll-refleksjoner

Inger Arctander er gjest i mitt første videointervju

Første Superwoman ut i avisen min er Inger Arctander. Hun er en driftig dame som jeg traff da jeg jobbet (veldig fin tid, men selvsagt ville jeg gjort mye annerledes i dag) i regionavisen Lister i Farsund.

Da laget jeg en serie som jeg kalte «Trinn for trinn», og det var utrolig lærerikt og gøy. Jeg fikk med meg en annen driftig dame, Elisa Egeland, som tok utfordringen med å være personlig trener for frivillige deltakere som ville trene seg opp fra grunnen av. Opplegget gikk ut på å prøve mange ulike treningsaktiviteter for å finne ut hva de trivdes best med å gjøre, samt at vi dro inn litt mat-greier.

Grunnideen var at man har større mulighet til å lykkes med noe dersom man gjør noe man liker. Jeg var inne på noe der, gitt.

Deltakerne ble grundig testet før opplegget startet og det ble regnet ut hvor mange år kroppene deres var etter formen. Så ble det samme gjort på slutten og vi kunne regne ut hvor mange år yngre deltakerne var blitt formmessig. Jeg husker ikke nøyaktig, men samlet sett ble deltakerne rundt 100 år yngre. Kult, ikke sant?

Jeg var like stolt som alle andre i finalen som var trappeløp. Farsund er en trappeby, og det passet jo helt supert med «Trinn for trinn».

Tilbake til Inger. Hun bidro med en helt sentral del ettersom hun ga deltakerne gode råd om å motivere seg mentalt. Jaggu var gamlejournalisten inne på noe der, også. Det er jo ikke bare bein og armer som skal i sving når man trener. Hodet må nødvendigvis også ta del i prosessen.

Her om dagen kom jeg på at Ingers tanker og tips også er relevant for mye av det jeg har skrevet her, og det som kommer. I januar skrev hun et solid leserinnlegg om bygdetroll som du kan lese hvis du har lyst. Det er liksom knaggen vår.

Jeg ba dessuten Inger om å skrive litt om seg selv, slik at dere kan bli litt kjent før video-seansen.

Inger Arctander har ordet:

Hvem er jeg? Hva definerer meg? Hvilke livserfaringer har jeg? Noe av det viktigste for meg er å unngå å definere, både de jeg kjenner og meg selv. Etter hvert har det blitt mer fascinerende å observere mennesker fremfor å sette mennesker i båser.  

For eksempel: Hvis jeg møter en person, for første gang, reflekterer jeg over hvordan jeg presenterer meg selv.

På den andre siden: Dersom jeg skulle definere meg selv nå, akkurat i dag, ville det kanskje bli slik: 

Jeg har flyttet mye og har bodd i sju land. Det lengste jeg noen gang har bodd et sted er åtte år. Det var i Farsund. Nå bor jeg i Portugal. Folk spør meg om jeg skal bo her resten av livet. Men som leseren sikkert forstår, har jeg ingen erfaring med å tenke at jeg skal bo et sted resten av mitt liv.

Her og nå

Folk spør meg også hva jeg gjør, eller har planer om å gjøre, i Portugal. Vi skal kjøpe et hus, men foreløpig leier vi hos en eksentrisk lege. Vi bor i leiligheten hans og bruker hans ting. Det er litt uvant. Noen ganger savner jeg bøkene mine, håndklær, bilder og ting som har vært viktig for meg i mitt liv.

Samtidig er dette også en øvelse. Tingene definerer meg ikke. Før jeg flyttet, kastet jeg 16 store kasser med bøker, notater og brev jeg har spart på i alle år. Det var ubehagelig og litt traumatisk. Men jeg innså at jeg sparte på alt dette fordi jeg var redd for å glemme det jeg har lært og opplevd. Nå tror jeg at mine tidligere erfaringer og lærdom vil komme til meg når det er aktuelt og det er behov for det i øyeblikket - «her og nå». 

Jeg er utrolig takknemlig, og føler meg privilegert for at jeg får være og bo her i Portugal. Jeg skynder meg ikke, planlegger ikke hva jeg skal, og må, gjøre. Jeg tror at når jeg opplever og føler hva som er riktig å gjøre, vil det komme til meg.

Menneskelige møter

Personer som ser meg utenfra, ser nok en høy, middelaldrende kvinne som leser mye og svømmer tidlig om morgenen, fire dager i uken, i en svømmeklubb. Dessuten mediterer og strikker jeg. Det å etablere nye vennskap er spennende, men også utfordrende. Nå forsøker jeg bare å se hva som skjer, og jeg møter mange fine mennesker.

Jeg trenger verken prestere noe, eller at noen skal like meg. (Det siste må jeg virkelig jobbe med). Det sosiale høydepunktet er en liten gruppe veldig sårbare, kloke, fine mennesker, med funksjonsnedsettelser, som ofte sitter utenfor en bar nede i Ferragudo, som er byen vi bor i. Jeg får lov å sitte sammen med dem. De snakker ikke engelsk, så da må jeg snakke portugisisk.

Fra 2000 til 2002 bodde vi i Angola. Jeg snakker sjelden om erfaringene derfra fordi Angola er så langt vekke og annerledes enn hverdagen i Norge. Opplevelsen var at det var lite interessant for andre. Vi bodde der da den nesten 30 år gamle krigen, tok slutt. Nå, når det er krig flere steder i verden, blir jeg minet på erfaringene ettersom jeg har kjent litt på hva det vil si å bo i et land der det er krig. 

Livsmestring: Fag og egenerfaring

Mange vil definere meg som fysioterapeut, med master i idrettsfysoterapi. Jeg er fremdeles veldig interessert i fysioterapi-faget. Lenge hadde jeg en dualistisk tilnærming til helse, der kroppen var en ting og hodet noe annet.

Etter hvert utdannet jeg meg til kognitiv adferdsterapeut. Da ble jeg veldig opptatt av hva det er som gjør at vi mestrer, og hvordan vi best mestrer, livet. I kognitiv terapi snakker vi om kropp og sinn som en helhet, fordi det er meningsløst å dele kroppen fra hodet. Gjennom mindfulness har jeg lært meg hvordan alt henger sammen med alt, og jeg øver meg på oppmerksom tilstedeværelse: Være bevisst, til stede i øyeblikket, uten å dømme.  

I september 2022 opplevde jeg at også min kropp og psyke henger sterkt sammen. Det nyttet ikke lengre å overstyre det kognitivt med favoritt holdningen «dette klarer du Inger». Jeg oppleve akutt svimmelhet og en ekstrem uro. Fra å være et hypersosialt vesen, endte jeg opp med å isolere meg selv hjemme. Jeg mente selv at det kanskje var noe galt med hjertet, men min gode fastlege sa bare: «Dette er ikke hjertet. Nå må du ta det med ro.»  

Min gode mor, mann, barna og venner sa det samme. En av de første tankene jeg fikk i forbindelse med denne opplevelsen, var at jeg var så glad for at jeg aldri hadde bagatellisert hva pasienter følte når de beskrev uro og angst for meg. Selv hadde jeg aldri trodd at det gikk an å føle en så sterk uro. Jeg forsto at jeg trengte hjelp og fikk det, både av det etablerte psykiske helsetilbudet og alternativ terapi med tankefeltterapi og reflexologi. I denne perioden er jeg også klar over at jeg har resilience, motstandsdyktighet. Ikke bare fordi jeg har det i meg, men også på grunn av alt jeg har lært, samt at familien og venner støttet og hjalp meg.

Betingelsesløs og tøff kjærlighet

Etter hvert gikk jeg tilbake til jobb og dagliglivet. Opplevelsen var tøff, men jeg lærte mye. Jeg opplevde også sterke, gode situasjoner jeg ikke ville ha latt merke til om jeg ikke hadde hatt den sterke uroen og var så mye mer sensitiv enn det jeg tidligere hadde vært.  

Jeg har tre barn, og de har også lært meg mye. De har hatt utfordringer og kommer sikkert til å få flere, men vi lærer av det. De gjør meg bevisste på mine verdier. Som mange andre foreldre opplevde jeg at det ikke gikk helt slik jeg hadde forventet, men jeg ville ikke vært de erfaringene foruten. Betingelsesløs kjærlighet og samtidig noen ganger tøff kjærlighet. Jeg har lært meg å si unnskyld, selv om jeg trodde jeg handlet riktig, så var det ikke alltid helt riktig.  

Spørsmål til Superwoman :-)

Hvilken er din favoritt-dusteregel? 

Det går sikkert fint. Det er en dusteregel, men den er bedre enn det motsatte. :-)

Hvordan sprittusjer du en grå dag?

Anerkjenner at dette er en grå dag, aksepterer at det er noen grå dager og gjør det som jeg kan trenge. Jeg mediterer, trener, går en tur og ser meg oppmerksomt rundt i naturen for å komme ut av mitt ego, og mitt lille hode, slik at jeg kan få et større perspektiv. Jeg øver meg på å anerkjenne at tanker er bare tanker og at de er et resultat av mine tidligere erfaringer og mitt ego.  

Hvilken avdød, historisk person ville du likt å ta en kaffepause-prat med, og hvorfor?

De er det mange av: 

Forfatteren Jane Austen, fordi hun var så modig og klok. Hun utfordret hvordan kvinner ble oppfattet og behandlet for 200 år siden. Hun klarte å beskrive følelser, opplevelser og utfordre den tidens normer for kvinner og menn.

Jeg ville også gjerne ha snakket med filosofen Fredrich Nietzsche, selv om jeg tror det hadde vært vanskelig å snakke med ham. Jeg tror ikke han hadde lyst til å snakke med så mange, bare skrive alene. Derfor er det også så interessant hvordan han klarte å beskrive alt han gjorde, uten noen særlig samhandling med andre mennesker. Hans ideer ble derimot misbrukt av hans søster til fordel for nazismen. Det tror jeg ikke han likte. Jeg skulle ønske han kunne ha forklart hvorfor dette ikke var ment slik.  

Jeg ville også gjerne snakket med hans hellighet Dalai Lama og erkebiskop Desmund Tutu, gjerne samtidig. Dalai Lama lever heldigvis. De to har ingen problemer med at de tilhører forskjellige religiøse retninger, men møter hverandre med respekt, glede og godhet.  

Mine lesere vil (enten de liker det eller ikke) gjerne ha favorittlåten din til morgenkaffen. Hvilken vil du servere?

«I got life» fra musikalen «Hair.»

En god nummer to er «This is me» fra «The greatest showman».

Er det greit at jeg sår musikkfrøet inn i en journalistikk-salto? (De ligger lenger oppe i teksten.)

JA: Musikk får frem følelser, kroppen føler for å bevege seg, helheten kommer frem og tekstene sier så mye.

Jeg kan ikke kjøpes

Selvkritikk-journalistikk, og alt annet som kommer ut av det, er gratis fordi det er galt å ta betalt for det jeg har fått gratis av andre. Hvis du setter pris på det du leser, står du fritt til det så lenge du ikke føyer til et «men», «hvis» eller noe i den duren (smilefjes). All støtte mottas med stor takknemlighet.

Jeg mottar verken statsstøtte/pressestøtte, annonser, sponsorer eller abonnementsløsninger fordi det er egnet til å trekke min integritet i tvil.

Jeg tar heller ikke imot nyhetstips fordi jeg ikke liker å bli dyttet. Det ligger i konseptet mitt.

Jeg utelukker ikke muligheten for å motta stipend, såfremt det ikke ligger føringer i stipendet som er egnet til å begrense min frihet. I slike tilfeller vil jeg vise åpenhet om stipendet i teksten.