Journalister i blodtåke

Kjære journalistkollega - og alle dine lesere.

Jeg tipper du er oppdatert på nyhetsbildet allerede før du kommer på jobb fordi det er avgjørende for arbeidsdagen din. Det mangler ikke på spor som trigger vaktbikkja i deg. Det er bare så sjelden du får tid når katastrofemeldingene hagler inn, og du må hive deg rundt i jakten på en lokal vinkling.

Hvis du har vært i bransjen så lenge at du overlevde de brutale kuttene i antall redaksjonelle medarbeidere for 10-15 år siden, sitter du også på viktig erfaring. Husker du merinformasjonen du kunne formidle fordi du hadde tid til å ta på deg skoene, gå ut og snakke med folk og bruke observasjon og refleksjon som metode? Husker du følelsen av å levere et journalistisk produkt som var så gjennomarbeidet at leseren kunne gjenkjenne din unike signatur i tekstens detaljrikdom og nyanser?

Journalister i faglig spagat

Jeg var lettet da jeg beholdt jobben, til tross for at mer ble lesset over på oss som var igjen. Dette skjedde samtidig som hele yrkesgrupper, som fotografene og grafikerne, ble skjøvet mer eller mindre ut. Deler av deres yrkesekspertise ble lagt over på journalistene.

I dag forventes det at journalisten skal gjøre research, skrive, ta bilder, filme, redigere, lage grafikk, jobbe med datasett, være oppdatert og «på» alle kreative nyvinninger, og samtidig fylle rollen som allrounderen med kompetanse på alt fra økonomi, sport, politikk, jus, kultur, religion, livssyn, næringsliv til offentlig forvaltning.

Den spagaten står journalisten i, samtidig som det sjongleres i en kontinuerlig strøm av katastrofer som dikterer redaksjonens prioriteringer.

Var det så lurt?

Under et slikt umenneskelig press er det lett å forstå at journalistene må ta noen valg. Kanskje ble noen tatt uten at man tenkte godt nok over konsekvensene.

Var det for eksempel så lurt at journalister overlot viktige deler av research- og kildekritikkarbeidet, som tross alt er journalistens viktigste oppgave, til faktasjekkere?

Jeg legger ikke skjul på at jeg falt for fristelsen selv. I ettertid har jeg tenkt mye på ansvaret som følger med blind tillit til andres research og kildekritikk – eller mangelen på den. Det er ingen god følelse å ha bidratt til feilinformasjon forkledd som fakta.

Les også: Hvordan står det til med ytringsfriheten?

Les også: Hvor fri er den frie informasjonsformidlingen?

Papegøye-journalistikk

Den samme utfordringen ser jeg i mediehusenes utvekslingsavtaler. Konsernets mediehus kan publisere hverandres saker uten at det blir foretatt selvstendig kildekritikk før det trykkes på publiseringsknappen. Ideelt sett skulle de konkurrerende mediehusene ha fulgt opp med egen journalistikk, med supplerende perspektiv og nyanser som ville bidratt til et mer helhetlig bilde av komplekse saksfelt.

Når mediehusene i tillegg publiserer nyhetsmeldinger fra for eksempel NTB og Reuters, så er det med utgangspunkt i blind tillit og fravær av egen kildekritikk.

Kjære kollega: Ser du farepotensialet ved at mediehusene papegøyer hverandre?

Les også: Journalister kan ikke garantere kildevern

Hvor ble det av aktivistene?

«Vi er journalister, ikke aktivister!»

Hvordan passer egentlig den frasen med Vær Varsom-plakaten hvor vi har definert vår egen vaktbikkjerolle? «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Min mening er at vaktbikkjerollen er subjektiv. Aktivisten trer frem i det journalisten identifiserer overgrep og forsømmelser mot enkeltindivid og grupper i samfunnet. Der oppstår kraften som driver journalisten videre i jakten på dokumentasjonen som viser hvordan det kunne skje, og hvorfor.

En virkelig god journalist er en aktivist som følger magefølelsen når «noe ikke stemmer». Journalister leter jo ikke i blinde. Her kommer den enkeltes evne til å betrakte fra fugleperspektiv, inn. Det systematiske arbeidet tar form gjennom utarbeidelse av en arbeidshypotese, noe som i realiteten er en konspirasjonsteori. Denne er nødvendig for at journalisten skal kunne systematisere arbeidet på en fornuftig måte. Oppgaven videre blir å finne ut om konspirasjonsteorien er usann, delvis sann eller sann.

(Hvis man i det hele tatt får tid, da.)

Les også: Statlig maktmisbruk som ties i hjel

Ord og bilder er mektige våpen

Ettersom konspirasjonsteori er et viktig journalistisk verktøy, er det også et paradoks at det samme begrepet brukes som et selvstendig argument for å diskreditere andre. Særlig når argumentet ene og alene er et produkt av andres research og kildekritikk.

Vær Varsom-plakaten minner oss om: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»

Når journalister overlater sin egen jobb og ansvar til ulike «sannhetsministerium», er den åpenbare risikoen at man kan blir brukt som et middel for andres mål om å diskreditere borgerjournalister som har sett seg nødt til å gjøre det massemediene ikke kan eller vil vise.

Les også: Snakk om flaks!

Les også: Politiet som sannhetsministerium

Den faren øker når katastrofene tikker inn på løpende bånd, den ene blodtåka avløser den andre, og aktivistene blir redusert til referenter som konkurrerer om ekspertenes sitater.

Var det drømmen din da du bestemte deg for å bli journalist?

Vil du støtte mitt arbeid?

Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten. Jeg mottar ingen statsstøtte/pressestøtte og åpner heller ikke for annonsører for å unngå økonomiske bindinger. I de tilfellene jeg har fått økonomisk støtte i form av stipend, vil dette bli opplyst om i teksten.

De leserne som ønsker å bidra til at jeg kan fortsette arbeidet mitt, kan selv velge å gi en frivillig donasjon.

Alle gaver mottas med stor takknemlighet!