Journalister kan ikke garantere kildevern

NARKOOPPGJØRET er støttet av Fritt Ord

Politiet kan følge med på kommunikasjonen som journalister og advokater har med sine kilder/klienter, uten at disse noen gang vil få greie på det.

Denne muligheten har politiet hatt så lenge teknologien som gjør det mulig har eksistert. Muligheten ble dessuten sikret, sett fra politiets ståsted, i 2016 da Stortinget vedtok noen endringer i Straffeprosessloven. Endringene handler om politiets adgang til å bruke kommunikasjonskontroll, dataavlesning og romavlytting. Frem til 2016 var det ingen underretningsplikt for denne typen tvangsmidler, slik det er med de mindre inngripende.

Konsekvensen er at journalister aldri kan garantere kildevern, samt at advokater ikke kan garantere fortrolige samtaler med sine klienter.

Avgjørende for rettssikkerheten

Underretning betyr at politiet orienterer den det gjelder om at vedkommende har vært underlagt tvangsmidler. Dette er helt avgjørende for den enkeltes rettssikkerhet. For dersom politiet misbruker sine metoder, så får den det gjelder heller ikke mulighet til forsvare seg mot det statlige misbruket ganske enkelt fordi man er uvitende.

Etter lovendringen ble det i teorien innført underretningsplikt for de skjulte tvangsmidlene.

Årsaken til at jeg skriver «i teorien», er at underretningsplikten ikke er reel ettersom det samtidig ble inkorporert et hull i lovverket som gjør det mulig for politiet å fortsette praksisen med å la være å underrette om bruk av skjulte tvangsmidler. Riksadvokatens kontor er arkitekten bak dette hullet som gjør det mulig for politiet å misbruke sine metoder, uten risiko for å bli avslørt.

Årsaken er at ingen kontrollerer om underretningsplikten blir overholdt. Riksadvokatens kontor og Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll er kontrollorganene som skal se til at politiet ikke misbruker skjulte tvangsmidler. Det er imidlertid på det rene at ingen vet om rettsikkerheten er ivaretatt ettersom ingen kan gi garanti for at alle som har rett på underretning faktisk har fått det. Verken Riksadvokaten eller Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll kan derfor gi noen sikkerhetsgaranti. Foreløpig viser ingen av kontrollorganene interesse for å undersøke om underretningsplikten overholdes, selv om de har fått oppskriften på hvordan dette kan gjøres på en enkel måte.

Ingen tredjepersoner får underretning

Den teoretiske underretningsplikten gjelder i tillegg kun for personer som politiet gir status som «mistenkt».

Så når politiet har en mistenkt som de bestemmer seg for å overvåke gjennom kommunikasjonskontroll for å følge kommunikasjon som går via den mistenktes sim-kort i sanntid, skjønner vi også at alle som er i kontakt med den mistenkte, også rammes av tvangsmiddelbruken. Det inkluderer den mistenktes advokat og journalister som den mistenkte eventuelt snakker med – i tillegg til familie, venner, kollegaer og kjente.

Den teoretiske underretningsplikten som ble vedtatt i 2016 gjelder imidlertid kun den mistenkte. Alle de andre som rammes gjennom tvangsmiddelbruken, har ikke rett på underretning. Justis- og beredskapsdepartementet mente det det ville bli for omfattende å underrette tredjepersoner:

For dyrt å sikre rettsikkerheten

Departementets mente blant annet at identiteten til tredjepersonene ofte vil være ukjent.

Denne begrunnelsen er det vanskelig å akseptere. Politiet identifiserer selvsagt de enhetene som kommuniserer med den mistenktes enheter. Oppslag på telefonnummer vil enkelt identifisere hvem som har blitt avlyttet.

Ellers mente departementet at det hadde blitt for kostbart for politiet dersom alle skulle ha blitt underrettet, uten at det ville gi en klar personvernmessig gevinst.

Med andre ord: Den personvernmessige gevinsten i å sikre pressens rett til å beskytte sine kilder, advokaters rett til fortrolighet med sine klienter, var for kostbar etter departementets vurderinger. Ditt og mitt personvern var heller ikke verd kostnaden.

Pressens og advokatenes innspill

Det er også interessant at presseorganisasjonene ikke var oppført på den opprinnelige adressatlisten da Metodekontrollutvalgets utredning ble sendt ut på høring. Dette ble imidlertid gjort i etterkant med følgende begrunnelse:

«Fordi særlig utredningen kapittel 28 om skjult tvangsmiddelbruk og pressens rett til kildevern ble vurdert å være av interesse for denne gruppen»

Høringsbrev ble sendt ut senere til Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Rikskringkasting, Norsk Telegrambyrå og TV2 AS.

Om NRKs innspill står følgende:

Ut fra departementets beskrivelse av høringsinstansenes innspill vedrørende underretningsplikt, er ingen av presseorganisasjonene nevnt.

Metodekontrollutvalgets forslag om å innføre underretningsplikt også for skjulte tvangsmidler, ble støttet av Forsvarergruppen av 1977. Det fremgår imidlertid ikke om disse hadde noen innspill om underretningsplikten skulle gjelde alle eller kun for mistenkte. I preposisjonen er det kun departementet som reflekterer rundt dette i lovforslaget.

Vil du støtte mitt arbeid?

Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten. Jeg mottar ingen statsstøtte/pressestøtte og åpner heller ikke for annonsører for å unngå økonomiske bindinger. I de tilfellene jeg har fått økonomisk støtte i form av stipend, vil dette bli opplyst om i teksten.

De leserne som ønsker å bidra til at jeg kan fortsette arbeidet mitt, kan selv velge å gi en frivillig donasjon.

Alle gaver mottas med stor takknemlighet!