Illusjonen om fri informasjonsformidling
Informasjonsfrihet. Fri informasjonsformidling. Fine ord som pressen har tatt inn i Vær Varsom-plakatens første punkt, hvor pressens samfunnsrolle blir definert.
Tilgangen på informasjon er enorm for den som har tid og vil gjøre jobben selv. Pressen har imidlertid tatt på seg en vaktbikkjerollen og skal hjelpe innbyggerne gjennom siling og innhenting av informasjon som presenteres som «objektiv journalistikk».
Så, hvordan står det egentlig til med informasjonsfriheten i dagens samfunn?
Abonnement og økonomiske bånd
Kan informasjonsformidlingen egentlig være fri bak betalingsmurene til de store mediekonsernene som er offentlig støttede, kommersielle aktører som tar ut utbytte, samtidig som de har økonomiske bånd til annonsører? Statskanalen NRK er vel heller ikke gratis så lenge den er fullfinansier med statlige midler – altså dine og mine penger. Tidligere var det tvungne «abonnementet» tydelig da vi fikk regning på NRK-lisensen i postkassen. Nå heter det «medieskatt» som innbyggerne betaler over skatteseddelen – for deretter å overføres til statskanalen.
Jeg har selv argumentert høyt og bidratt til å rettferdiggjøre medienes betalingsmurer. Det er jo helt innlysende at det koster penger å produsere journalistikk. I dag har jeg imidlertid et helt annet syn på hvordan det etablerte systemet fungerer. Er mediehusene egentlig frie så lenge de er avhengige av statlig støtte og annonsekroner? Faren med å skrive kritisk om de kommersielle bidragsyterne er jo tross alt plutselig svikt i annonseinntektene.
Man kan altså undre seg over hvor fri pressen egentlig kan være med alle disse bindingene.
Det koster å få ulike perspektiv
Med dagens system er det dessuten vanskelig for leserne å skaffe seg et nyansert bilde om et tema/saksfelt fordi det vil kreve at man tegner abonnement på mange aviser – noe de færreste har råd til. Med mindre man satser på kampanjerytteri, da. Eller om man gjør gravejobben selv, noe som kan være utfordrende i en travel hverdag.
De som har aller dårligst råd har kanskje ikke råd til å betale for noe abonnement i det hele tatt. Bortsett fra den rent statlige informasjonskanalen, da. Du slipper ikke unna «allmennkringkasteren» - som også er den største konkurrenten for alle de andre aktørene fordi de kan publisere uten mur som gir en illusjon av «gratis nyheter» ettersom du ikke lenger får regningen i postkassen.
Det er noe autoritært over dette.
Abonnement og økonomiske muskler
De rigide reglene for pressestøtte gjør det dessuten uhyre vanskelig for nykommere og mindre aktører å kvalifisere seg for denne typen støtte.
For det første er hele modellen bygget opp rundt abonnementstall. Man må ha minimum 700 abonnenter for å kvalifisere til pressestøtte. Dette poenget kan være med på å forklare hvorfor massemediene ikke gir leserne mulighet til å betale for enkeltartikler for å skaffe seg flere vinklinger på et saksfelt.
For det andre er det et vilkår at man har en bred sammensetning av sjangre i publikasjonen, noe som ekskluderer nisjene og de små aktørene som ikke har mulighet til å ha den omfattende produksjonen som er nødvendig for å kvalifisere for støtte.
Den frie informasjonsformidlingen er altså forbeholdt de som har råd til abonnementsluksus fra mediehusene som er så økonomisk sterke at de kan få statsstøtte. De som ikke har råd, må ta til takke med det tvungne, men skjulte, NRK-abonnementet.
Borgerjournalistenes gave til offentligheten
Jeg ser det også som problematisk at redaksjonene i mediehusene har kuttet brutalt i antall redaksjonelle medarbeidere. Arbeidspresset er enormt sammenlignet med hva det var for for 10-15 år siden. Det innebærer at journalistene ikke har den tiden de burde hatt til å grave og reflektere i samme grad som før.
Dette har medført at innbyggerne selv har begynt å gjøre den jobben som journalistene skulle ha hatt tid til å gjøre. #Narkotwitter har blitt et begrep og er et strålende eksempel på borgerjournalistikk som utføres av innbyggere som bruker sin egen fritid på innsynsbegjæringer og graving i offentlige dokumenter. Uten betaling.
De publiserer det de finner på sosiale medier, helt gratis. For å nå ut til flere med avsløringene, kontakter de journalister som foredler materialet. Slik ender det opp med at det i realiteten er mediehusene som tjener penger på, og oppmerksomheten for, borgerjournalistikken.
Jeg tror imidlertid at innbyggerne etter hvert kommer til å se verdien av dette arbeidet. Det er nemlig en gave at det finnes så mange rene idealister som jobber iherdig for å avsløre statlige overgrep og maktmisbruk mot innbyggerne.
Nei til økonomiske bånd
Min mening er at «fri informasjonsformidling» i realiteten er en illusjon i dagens samfunn.
Disse betraktningene er årsaken til at jeg har valgt å holde meg unna alt som heter abonnement, statlig og kommersiell støtte fordi jeg mener at slike bindinger vil hindre meg i å være så fri som jeg mener en journalist skal være for å være vaktbikkje på vegne av befolkningen. Det er der min lojalitet ligger.
Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten.
Så er det kun opp til meg selv å produsere journalistikk som leserne synes det er verd å støtte hvis de ønsker at jeg skal fortsette arbeidet mitt for «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
De leserne som ønsker å støtte meg, kan velge frivillig donasjon.
Alle gaver mottas med stor takknemlighet!