Ordene mine har bidratt til at liv er gått tapt

Det kom som lyn fra klar himmel og traff akkurat der det skulle. I solar plexus. Slaget var så hardt at jeg mistet kontakten med alt rundt meg.

Jeg falt hardt, brutalt og lå lenge mens ordene mine returnerte som boomeranger. Da de traff meg, sto jeg ansikt til ansikt med konsekvensene av mine ord. I klartekst betyr det at jeg innså at jeg ikke har gjort journalistjobben min godt nok. I og med at jeg ikke kan skille meg selv ut av journalisten, fordi jeg er mennesket som fyller rollen, var det meg som sto der i boomerang-regnet.

Alvoret var ikke til å ta feil av: I ytterste konsekvens har jeg ikke bare skadet, men bidratt aktivt til at liv har gått tapt.

Fortjent rundjuling

Jeg hadde ikke annet valg enn å akseptere den mentale rundjulingen. Det var fortjent. Gulvet under meg ga etter, samtidig som hele taket gikk i oppløsning og fulgte med i et dragsug som ble mørkere og mørkere etter hvert som jeg falt mot det jeg trodde var bunnen. Jeg falt pladask i en iskald, slimete og stinkende gjørme og kavet med armer og bein for å komme til overflaten for å trekke pusten. I et desperat gisp fylte jeg lungene, før tyngden av ordene mine slynget seg rundt armene og beina og dro meg under igjen i den sorte gryte.

Et øyeblikk var jeg sikker på at jeg var i ferd med å drukne i min egen dritt. Jeg forsto at det var det som ville skje dersom jeg ikke tok kontroll over meg selv. Der og da ble frykten min livline. I løpet av brøkdelen av et sekund ble dødsangsten byttet ut med frykten for noe mye verre. Nemlig frykten for å miste muligheten til å ta ansvar.

Jeg fikk fotfeste, skjøv ryggen forsiktig mot veggen. Der satt jeg omringet av mørke, til halsen i dritt, mens stanken av svovel sved i øynene, ørene, munnen og lungene.

Beistet

Gjennom tårene så jeg plutselig et rødoransje lys nærme seg i gjørma, samtidig som jeg la merke til at det ble varmere og varmere under meg. Lyset ble gradvis sterkere til det brøt overflaten. Da så jeg beistet som åpnet øynene, kjeften og satte i å gapskratte. Av meg.

- Så du solgte sjela di, hæ? Velkommen til helvete, din lille dritt. Her skal du brenne mens jeg rører i gryta. Jeg har ventet på deg, din usle, lille hykler. Og nå er du min. Jeg fyrte opp under gryta i dag morges. Før dagen er omme skal jeg spise deg, flirte beistet før det freste:

- Det råtne hjertet ditt er forretten. Skjelettet ditt er så seigt at selv ikke jeg vil ha det, så det skal jeg personlig ta med til overflaten og strø ut sånn at alle kan se hvor stygt det er.

- Du, jeg må få sagt i fra til de der oppe at jeg tok feil. Kan vi ta denne praten etterpå? Det er viktig at jeg får formidlet til alle leserne mine om at jeg tok feil. Hvis ikke jeg gjør det, kan feila mine få enda større konsekvenser enn det jeg allerede har forårsaket.

- Jeg ler meg i hjel. Det skulle du jo tenkt på litt før, kanskje? Det du la på festbordet er for lengst fortært. Jeg er en glupsk rakker, skjønner du. Uansett vil ingen høre på deg. Se på deg selv der du sitter og dirrer, tapetsert med angst, skam og skyld. Du kommer til å skylde på alle andre for å slippe unna alt som ligger på skuldrene dine.

Beistet vs. Pippi aka Monki

Jeg stirret beiset rett i øynene, holdt blikket fast, men sa ikke noe mens det fortsatte å le og triumfere. Jeg lukket ikke øynene et sekund. Jeg låste blikket i beistets og så det inn i avgrunnen mens jeg reiste meg.

- Legg deg ned i gryta igjen, din skitne menneskedritt, freste det før det ristet av latter igjen.

Beistet lo imidlertid ikke like overbevisende. Jeg holdt blikket fortsatt fast og rensket stemmen.

- Vi har møttes før. Kjenner du meg ikke igjen? Jeg har falt i brønner som dette før. De var riktignok ikke så dype, mørke, slimete og stinkende som denne, men en brønn er en brønn.

- Haha, jeg ler meg i hjel. Mulig du klarer å klatre opp, men du vet jo selv hvordan du ser ut. Ingen kommer til å ville være i nærheten av deg. Du vet det, ikke sant?

- Jeg hører hva du sier. Men jeg er Pippi! Har du glemt det? Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikker. Husker du meg nå? Du vet at jeg aldri gir meg når jeg har bestemt meg. Jeg har gått til helvete og tilbake før. Ja, flere ganger, faktisk. Derfor kan jeg gjøre det igjen. Det blir ikke lett, men selvfølgelig klarer jeg det. For vet du hva? Jeg har noe som ikke du har. Du merker det allerede. Det er derfor du ligger helt nede i gjørmeskorpa nå.

Det boblet under beistets nesebor.

- Du har og er ingenting. Har du glemt at du lo av de som advarte deg? Den eneste måten du kan gjøre nytte for deg er å oppføre deg som en lydig ingrediens i min Carolina Reaper con carne. Jeg mener å huske at du liker chili selv, flirte beistet.

- Forresten: Hva er det du har som gjør at du er så tøff i trynet?

- Har du ikke sett apekatten på skulderen min? Det er Monki. Og Monki er alt det du ikke er, nemlig kjærlighet, empati, sympati, viljestyrke, integritet, utholdenhet, stolthet, rettferdighet og mot. Skal vi slåss?

Carolina Reaper con carne

Beistet sluttet brått å flire.

- For en idiot av et stabeis du er. Når jeg tenker meg om, så har jeg tid til å ligge her og se på deg mens du klatrer. Det blir jo egentlig som å se på en dårlig komedie – bare at denne vises i sanntid. Jeg ler meg i hjel fordi jeg vet at du kommer til å falle. Igjen og igjen. Derfor dytter jeg den sorte gryta mi litt lenger ned for hver gang. Hver gang du kommer tilbake, har jeg puttet i et par Carolina Reaper til. Så vel bekomme. Be my guest.

Beistet gapskrattet så høyt av sitt eget ordspill at det frådet ild og svovel ut av kjeften.

- Akkurat der beviste du at du ikke kjenner kraften som bor i det jeg og Monki har. Du prøver å skremme meg med det jeg vet jeg må gjennom. Problemet ditt er at jeg hilser det velkommen. Face your fears, heter det. Hver gang jeg faller, lærer jeg brønnen å kjenne litt bedre, sa jeg bestemt og fortsatte:

- Og vet du hva? Når jeg har kommet helt opp, skal hele denne brønnen være flombelyst. Du vet hva som skjer med troll når de kommer i dagslys, hva? Når du er borte, tørker gjørma opp og blir til fin jord. Din grav skal bli min hage, skjønner du?

Beistet rakk ikke si mer før det dukket ned under gjørmeskorpa.

Invitasjon til fest

Noen år og måneder senere klatret jeg og Monki over brønnkanten. Vi la oss i gresset og kjente sola som varmet. Der lå vi en stund og pratet om den strevsomme turen, før vi hoppet ut i det vakre tjernet like ved. Vi badet, tøyset og lo. Da vi kom opp av vannet, hadde noen lagt frem myke, deilige håndklær, i tillegg til hele og rene klær. På toppen av haugen lå det en lapp med en beskjed.

«Kan dere samle ved og lage bål, så fikser vi resten av festen?»

- Så gøy! Så heldige vi er, konstaterte jeg og Monki før vi dro på vedsanking.

Da kvelden kom, hadde vi en enorm haug av kvister og ved som vi visste ville holde gjennom hele natten. Mens vi jobbet, hadde vi Monki-brainstorming om den opplyste brønnen og hagen vi skal lage helt der nede. Vi vet at det gjenstår en del arbeid der. Ganske mye, faktisk. Det er likevel overkommelig så lenge vi ikke setter oss mål om å fikse alt med en gang.

En natt rundt et bål

Monki tente bålet og i horisonten så vi noen kjente, kjære skikkelser nærme seg. Vi kjente ikke igjen alle med en gang, men blodet bruste oss svimle etter hvert som de nærmet seg. Det var alle hjelperne vi møtte i brønnen. Vi møttes i hjertelige omfavnelser av latter og gråt.

Da vi kom til hektene, dekket vi festbordet ved bålet. Jeg og Monki takket hver og en som gjorde alt de skulle for oss i brønnen, selv om ikke alt var like hyggelig. Sant og si utsatte de seg selv for stort ubehag under prosessen. Det de gjorde, gjorde de ikke mot meg, men for meg. Jeg så ikke alle fasettene da vi var på de mest utfordrende etappene av reisen. Det er så mange lag og underfundigheter som blir synlig etter hvert som alt synker inn.

- Unnskyld for alt jeg lirte av meg underveis da dere dytta og kastet gjørmeballer på meg. Heldigvis forsto jeg verdien av å studere gjørmeballene. Jeg ga meg ikke før jeg fant alle edelstenene og diamantene dere hadde gjemt inni der. Alle ble vasket, polert og integrert i oss. Skatten har imidlertid ingen verdi dersom jeg ikke raffinerer den ytterligere og deler essensen videre, sa jeg og fortsatte:

- Jeg kan ikke gjøre om på det jeg har gjort. Likevel har jeg ikke vært i tvil, ikke et eneste sekund, om at jeg skal gjøre alt som står i min makt for å rette alt som kan rettes. Og da nøyer jeg meg ikke med litt småjusteringer. Jeg gir meg ikke før det skinner, faktisk. Det tok langt tid før jeg skjønte hvordan jeg skulle gjøre det, men nå vet jeg.

En gave innpakket som utfordring

Jeg beskrev detaljene som bare ramlet på plass rett før helgen. En tidligere kollega av meg, Tarjei Leer-Salvesen, kommenterte det siste innlegget mitt om at jeg skal spise Vær Varsom-plakaten hvis noen kan bevise at de reglene er bedre enn de jeg har forpliktet meg til å jobbe etter. Jeg innså straks at det han skrev var en gave. Senere var det ytterligere en person fra bransjen, Espen Sørmo Strømme, som tok seg tid til å kommentere. Også det var en gave. Det endte faktisk med at jeg lovet å bevise at jeg har rett.  

-  Som dere vet har alle mennesker disse lovene inni seg. Det går ikke an å liste opp eller prakke disse på andre. Men jeg kan vise hvordan jeg fant dem selv og overlate til den enkelte å bestemme seg for om de vil ta imot eller la være. Det var jo sånn dere gjorde det for meg. Derfor vet jeg at det funker.

- Hvordan skal du gjøre det, da? spurte en av dem som kastet de heftigste gjørmeballene på meg da jeg var på det aller svakeste.

- Jeg innså jo at nøkkelen lå i å granske mine egne feil. Derfor bestemte jeg meg for at mine feil skal bli min ultimate suksess. Jeg skal rett og slett bare gjøre det jeg gjorde i brønnen i all offentlighet. Det finnes jo ingen regel som hindrer meg i å skape en helt ny journalistisk sjanger. Jeg har valgt å kalle sjangeren selvkritikk-journalistikk.

Gjørmeball-leken

Jeg forklarte at det geniale med å ta det helt ut på denne måten, er at jeg får rettet opp alt jeg kan rette. Samtidig får jeg muligheten til å vise hvordan jeg fant igjen disse lovene inni meg slik at de som har lyst kan finne de i seg selv på eget initiativ. Og mens jeg gjør det, finjusterer jeg mitt eget kompass ytterligere. Det er ganske kult!

Hjelperne mine og jeg ryddet festbordet før vi satte oss rundt bålet.

- Du vet at mange kommer til å le av deg? De kommer til å kalle deg ting. De kommer til å prøve å fornærme og krenke deg. Mange kommer til å være redd deg fordi de ikke kjenner deg igjen uten de latterlige kostymene du hadde på deg tidligere. Dessuten er det ikke alle som vil delta i gjørmeball-leken.

- Haha, det vet jeg. Det er derfor det er så viktig å overlate beslutningen til den enkelte. Det er jo det som er essensen i fri vilje. Jeg kommer jo til å kaste gjørmeballer, jeg også. Som dere vet treffer gjørmeballer akkurat der de skal treffe, og det kan gjøre pokker så vondt. Men så er det disse diamantene som ligger gjemt inni, da. Det er jo de som gjør det verd det likevel. Dessuten vet jeg at jeg kan gjøre leken litt mindre skremmende når jeg tør å dissekere noen gjørmeballer i all offentlighet.

Gratis diamantdryss

- Du provoserer når du nekter å ta betalt for journalistikken din. Forstår du hvorfor?

- Selvfølgelig. Det bryter jo med hele forretningsmodellen som samfunnet er bygget på. Som dere vet hadde jeg talt med to tunger dersom jeg hadde innrettet meg etter den modellen. Hva slags menneske hadde jeg vært om jeg tok betalt for diamantene jeg fikk helt gratis? Det er jo akkurat det som er hele poenget. Diamanter som dette kan ikke kjøpes. Hvis jeg skulle falle for fristelsen å selge én, så vet jeg at resten av skattekista er borte på et øyeblikk. Det er jo kjernen av det jeg har lært. Oppgaven min er å vise at for hver diamant jeg gir bort helt gratis, så fylles skattekista mi med det mangedobbelte helt automatisk.

- Og hvordan vil du forklare det konseptet til omverdenen?

- Jeg kan ikke forklare, men vise det. De som blir med på gjørmeball-leken kommer til å gi meg alt jeg trenger fordi de setter pris på det. Når de forstår konseptet, vil de skjønne at det er smittsomt og gjøre det på sin egen måte. Greia er at de som er med på leken hjelper hverandre. Ikke fordi de må, men fordi de har lyst. Jeg kommer for eksempel til å løfte frem mennesker som har forstått konseptet i avisa mi. Alle som henvender seg med «tips», vil imidlertid bli avvist fordi det bryter med konseptet.

- Tror du folk kommer til å forstå hvor lett det er?

- Jeg tror ikke. Jeg vet. When you know, you know. De som ikke vil være med på leken, kommer ikke til å forstå. Og det er helt greit. Alle er invitert på festen, og hver enkelt har full rett til å bestemme om de vil takke ja eller nei til invitasjonen.

Valgmuligheten er konseptet

- Hva mener du om de som takker nei, da?

- Ingenting. Jeg bare aksepterer det. De er like fine og uerstattelige som alt og alle andre. Deres valg er verken bedre eller dårligere enn mine. De står for sine valg. Det respekterer og verdsetter jeg. Valgmuligheten er jo selve konseptet. Derfor er deres valg like riktig og viktig som mitt. Det eneste jeg ikke aksepterer er at de som takker nei til gjørmeball-invitasjonen begynner å blande seg opp i, eller prøver å styre, leken de har takket nei til. Det er jo helt logisk. Jeg blander meg jo ikke opp i deres valg.

- Men du, den brønnen din. Hvorfor fyller du ikke bare igjen over beistet?

- Er du gal? Jeg elsker det. Den beste måten jeg kan gjøre ære på beistet er å vise dets skjønnhet. Det er derfor jeg gjør brønnen om til en journalistisk sjanger. Brønnen har blitt mitt hjem, skjønner du. Jeg vet jo hva som skjer hvis jeg flytter ut og lar det gro til igjen. Derfor vil jeg holde det lyst, frodig og vakkert der. Det eneste jeg vet er at jeg aldri kommer til å bli ferdig med å perfeksjonere den.

Frøtrikset

Hjelperne mine og jeg satt rundt bålet helt til daggry. Jeg vet at alle hadde lyst til å få et helt konkret svar på hvordan mine ord har bidratt til at liv har gått tapt. I og med at de er aktive gjørmeball-deltakere, var det likevel ingen som spurte fordi de vet at jeg vil svare på min måte.

- Tusen takk for en helt fantastisk fest, kjære venner. Jeg har lånt litt av triksene deres og gjør det til mitt i det jeg produserer. Det der med frø synes jeg er helt genialt. Derfor kommer jeg til å strø musikkfrø inn i arbeidet mitt. Og sikkert en hel del annet også. Når frøene bare ligger der, som linker i ordene mine, dytter jeg ikke.

- I told you so, smilte han som kastet de hardeste gjørmeballene på meg.

Han blinket øye, akkurat slik bare han kan gjøre det. Jeg elsker ham. Uten ham er jeg ikke hel. Faen så vondt det gjorde da jeg innså at jeg skadet meg selv da jeg skadet ham. Samtidig var det akkurat da jeg begynte å fatte konturene av hva kjærlighet egentlig er.

Før jeg falt i brønnen, var det bare to personer som nådde så langt inn i meg. Jeg ble kjent med disse fantastiske menneskene i 1997 og 1998. Jeg forsto imidlertid ikke at jeg kunne leve med den euforien jeg opplevde i fødselsøyeblikket, i hvert eneste her og nå.

Det tøffeste av alt er at det sprer seg. Og det sprer seg fort. Kan du ikke kjenne det? Det ligger liksom i lufta. Det er uimotståelig. Jeg bare må danse!

PS! Da jeg sa farvel til Vær Varsom-plakaten, avsluttet jeg med donasjonsknappen som henviste til plakaten jeg akkurat hadde forkastet. Jeg ler meg skakk. Den feilen skal bare ligge der til min og andres forlystelse.

Jeg kan ikke kjøpes

Selvkritikk-journalistikk, og alt annet som kommer ut av det, er gratis fordi det er galt å ta betalt for det jeg har fått gratis av andre. Hvis du setter pris på feilene mine, står du fritt til det så lenge du ikke føyer til et «men», «hvis» eller noe i den gaten.

Dette er også bakgrunnen for at jeg ikke aksepterer verken statsstøtte/pressestøtte, annonser, sponsorer eller abonnementsløsninger.

Jeg tar heller ikke imot nyhetstips fordi jeg ikke liker å bli dyttet. Det ligger i konseptet mitt.

Jeg utelukker ikke muligheten for å motta stipend, såfremt det ikke ligger føringer i stipendet som er egnet til å begrense min frihet. I slike tilfeller vil jeg vise åpenhet om stipendet i teksten.