Problemer er til for å løses

Jeg skal spise Vær Varsom-plakaten dersom noen kan bevise at den etikken er bedre enn de lovene jeg er forpliktet til å følge.

9. oktober lanserte jeg min egen nettavis. I den forbindelse har jeg grublet mye på Vær Varsom-plakaten. Saken er den at det er ganske mye jeg er uenig i. Jeg kan faktisk ikke stå inne for den lenger. Jeg kommer til å utdype dette i tiden som kommer.

Dilemmaet jeg har stått i har vært at jeg er medlem i Norsk Journalistlag og har forpliktet meg til Vær Varsom-plakaten gjennom det medlemskapet. Gjennom medlemskapet har jeg også akseptert at Pressens Faglige Utvalg kan dømme min journalistikk. Videre er det Norsk Journalistlag som har utstedt pressekortet som i utgangspunktet er nøkkelen til pressetilgang på domstol.no.

Diskriminering i praksis

I tillegg er det en rekke kriterier man må fylle for å bli medlem i Norsk Journalistlag. Et av disse er inntekt og at man jobber med journalistikk som hovedbeskjeftigelse, noe som ekskluderer mange journalister. Det er etter mitt syn diskriminering. Det bryter med viktige prinsipper som informasjonsfrihet, ytringsfrihet og trykke-/publiseringsfrihet.

En frilanser er for eksempel helt avhengig av å nå gjennom i et mediehus for å få publisert sin journalistikk og dermed tjene penger på det. Dette avhengighetsforholdet er problematisk fordi mediehusene har makt til å velge bort journalistikk. Offentligheten kan derfor gå glipp av viktige saker fordi journalisten er prisgitt redaktørens vurderinger. Både journalisten og offentligheten er derfor avhengig av at den enkelte redaktør er objektiv i sine vurderinger, noe jeg mener er en umulig oppgave.

Disse problemstillingene er noen av de som har medført at jeg har vegret meg for å melde meg ut av Norsk Journalistlag.

Tilpasning vs. utfordring

Plutselig så jeg en løsning på dilemmaet. Den lå i en helt banal tankefeil. I stedet for å forsøke å tilpasse seg innenfor et system jeg mener ikke fungerer godt nok, er det bedre å utfordre det. Det er mediekritikk i praksis. I tillegg ser jeg at det blir god journalistikk av det. Når jeg inviterer offentligheten inn i en utfordringsprosess, bidrar jeg til at innbyggerne får et bedre grunnlag til å reflektere selv.

Men først: For å utfordre systemet, må man vite litt om hvordan det fungerer i dag.

Ingen har enerett på journalistikk

«Journalist» er ikke en beskyttet tittel. Og det er et viktig poeng. Hvem som helst kan bli journalist, uten utdanning. Journalistikk er ikke en aktivitet som ansatte i et konsern kan kreve eksklusivitet på. Alle innbyggere kan for eksempel kreve innsyn i offentlige organer på lik linje med journalister i et mediehus.

Realiteten er at mange innbyggere har sett seg nødt til å ta selvstendig ansvar som vaktbikkjer på områder de ser at massemediene ikke makter å fylle sitt samfunnsoppdrag godt nok. Borgerjournalistenes gravearbeid er en gave til offentligheten. Spørsmålet er om innbyggerne gis en fair mulighet til å vurdere verdien av dette selv.

Jeg mener de ikke har noen reell mulighet til det innenfor dagens system. Hovedårsaken, slik jeg ser det, er at massemediene misbruker sin autoritet når de opptrer som sannhetsministerium. Det er mange måter å gjøre det på, for eksempel gjennom valg av ord. Når massemediene stempler borgerjournalisters gravearbeid som «konspirasjonsteori», uten å foreta en selvstendig vurdering av arbeidet som ligger bak, så er det misbruk av massemedienes autoritet fordi man avskjærer offentligheten fra å vurdere selv.

Penger, intensjon og bruk av hatter

Borgerjournalister bidrar til samfunnet når de bruker innsynsverktøyene innbyggerne har. Disse gravearbeidene har resultert i et vell av saker som er publisert i massemediene. Borgerjournalistene henvender seg til massemediene fordi de tilpasser seg et etablert system for å nå ut til offentligheten med sine funn. De serverer altså sitt gravearbeid gratis til ansatte journalister.

Journalisten som mottar gravearbeidet vurderer verdien av funnene ut fra sitt unike ståsted. Dersom journalisten synes funnene er interessante nok, må vedkommende avklare gravearbeidets videre skjebne med redaksjonsledelsen.

Med andre ord må borgerjournalistenes gravearbeid gjennom et ganske trangt nåløye for å nå ut til leserne.

Hvis nåløyet passeres, krediteres journalisten med byline på saken. Det er altså mediehuset som tjener penger på borgerjournalistens arbeid. Noen ganger blir personen nevnt i saken. Andre ganger ikke.

De aller fleste bruker fritiden sin og jobber helt gratis fordi de er drevet av en indre motivasjon. Det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre denne motivasjonen, for eksempel ved å bruke begrepet «aktivist». Jeg synes det er mer ærlig å være åpen om intensjon og motivasjon fordi leserne kan lese, tenke og vurdere selv. Når massemediene tar på seg objektivitetshatten, blir leseren forledet til å tro at det de leser er sant. Når man har bestemt seg for at noe er sant, er det lett å avfeie annet som usant.

Bånd og uavhengighet

Massemediene er økonomisk motivert. De tjener penger både på annonser og innholdsmarkedsføring. Dessuten mottar de økonomiske bidrag fra staten i form av pressestøtte. I tillegg må leserne betale abonnement for å få tilgang til innholdet.  

Borgerjournalister jobber altså i det som er kjernen av hva journalistikk er. De går myndighetene i kortene. De er ikke økonomisk motivert. På toppen av det hele gjør de det uten de eksklusive rettighetene som er blitt tildelt en organisasjon.

Frilansere har ikke de økonomiske bindingene som mediehusene har. De ønsker selvsagt å leve av arbeidet sitt, men er friere til å velge hva de vil jobbe med. Likevel må de ta i betraktning at journalistikken må passere gjennom et nåløye før inntekten kommer. Derfor vil nødvendigvis også frilanseren foreta noen avveininger av hvor innsatsen skal legges.

Det er viktig å ta alt dette med i betraktning før man begynner å vurdere det som faktisk presenteres i massemediene.

Det siste båndet

Alle disse erfaringene har bidratt til at jeg har valgt å jobbe og publisere selv. Jeg kan ikke være fri så lenge jeg har bånd. Derfor tillater jeg ikke annonser. Jeg vil ikke ha pressestøtte. Journalistikken min serveres fritt til offentligheten. Foreløpig holder jeg det åpent at jeg kan motta stipend dersom stipendet ikke begrenser meg. I de tilfellene vil jeg opplyse leserne om støtten slik at de kan vurdere journalistikken med det i bakhodet.

Mediehus som ønsker å publisere min journalistikk står fritt til å gjøre det. Alt jeg ber om er at min donasjonsknapp følger med, og at det ikke legges bak betalingsmur. Dersom noen ønsker å legge journalistikken bak betalingsmur, betyr det i praksis at de vil tjene penger på den. Da er det bare rett og rimelig å avtale en pris med meg på forhånd.

Jeg er åpen om min intensjon i journalistikken fordi jeg tror på at ærlighet varer lengst.

Til syvende og sist blir det opp til innbyggerne å vurdere hva de vil bruke tid og penger på. Dersom leserne synes det jeg gjør er viktig nok, så vil jeg få både kaffe og mat på bordet.

Nå er det på tide å kutte det siste båndet jeg har, nemlig medlemskapet i Norsk Journalistlag. Det er kun slik jeg kan være fri, og dermed også ha frihet til å utfordre systemet.

Utfordringer og erfaringer jeg gjør underveis blir til journalistikk som vil bidra til at innbyggerne kan se og vurdere systemet fra nye perspektiv.

Fra tankefeil til løsning

Dagens system er der fordi det ikke har blitt utfordret.

Lovverk:

Derfor tar eksisterende lovverk utgangspunkt i det som er, og ikke hva det kan være.

Medieansvarsloven gjelder redaktørstyrte journalistiske medier. Det peker altså på det etablerte systemet. Aktørene i systemet er Norsk redaktørforening, Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg.

Den loven gjelder altså ikke meg. Jeg har ikke de bindingene som loven lister opp. Derfor trenger jeg heller ikke forholde meg til systemredaktørenes problemstillinger og dilemmaer.

Jeg er min egen redaktør, og tar fullt ansvar for alt jeg gjør og formidler.

Pressekort og pressetilgang:

Jeg kommer til å produsere mitt eget pressekort. Journalistikk er min hovedbeskjeftigelse og jeg forutsetter at jeg ikke blir diskriminert.

Dersom jeg blir diskriminert, så blir det et tydelig bevis på at pressen ikke er uavhengig. Derfor kommer jeg til å lage journalistikk om utfordringer jeg eventuelt møter underveis.

Jeg er villig til å gå rettens vei dersom jeg blir diskriminert. I så fall hadde det vært tøft om en idealistisk advokat ser verdien av formålet og vil stille opp pro bono publico (for det offentlige gode).

Dersom jeg ikke møter utfordringer, vil jeg også skrive om det. I så fall åpner jeg en dør som andre journalister også kan gå gjennom.

Etikk:

Det etablerte systemet jobber ut fra sin etikk, nærmere bestemt Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. I tillegg vet jeg at NRK har sin egen plakat.

Jeg legger helt andre lover til grunn for min journalistikk. Det er selvsagt viktig for leserne å vite hvilke verdier og lover jeg jobber ut fra.

Først tok jeg opp Vær Varsom-plakaten og begynte å omformulere og redigere i den ettersom det tross alt er en del ting jeg vil ta med meg fordi det både er rett og viktig.

Etter hvert innså jeg at det bare ble dumt å trekke fra og legge til.

Jeg tok en grundig tenkepause. Så slo det meg at jeg ikke trenger å skrive så mye i det hele tatt. Lovene jeg er forpliktet til å følge er de universelle. Ettersom disse lovene allerede er formulert, er det jo bare tøys og tull at jeg skal bruke tiden min på det.

Det beste av alt er dessuten at alle mennesker har tilgang til disse lovene inni seg selv. Hvis man mot formodning skulle være usikker, er disse enkelt tilgjengelig gjennom internettsøk.

De universelle lovene gjelder uavhengig av tid og rom. De gjelder alt og alle. Ingen kan velge de bort eller endre dem. De bare er, og det går ikke an å jukse.

Så lenge jeg jobber ut fra de universelle lovene, vil jeg alltid lykkes.

Og det er ganske kult!

Vil du støtte mitt arbeid?

Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten. Jeg mottar ingen statsstøtte/pressestøtte og åpner heller ikke for annonsører for å unngå økonomiske bindinger. I de tilfellene jeg har fått økonomisk støtte i form av stipend, vil dette bli opplyst om i teksten.

De leserne som ønsker å bidra til at jeg kan fortsette arbeidet mitt, kan selv velge å gi en frivillig donasjon.

Alle gaver mottas med stor takknemlighet!