Fikk du ufortjent juling av min journalistikk?

Da vil jeg gjerne gå gjennom saken - sammen med deg

Tidligere i uka skrev jeg at mine feil skal bli min ultimate suksess – uten å definere «suksess». For hva ligger egentlig i det ordet?

Før du leser videre, har jeg en liten utfordring til deg. Du kan selvsagt velge om du vil ta utfordringen eller ikke. Okei? (Hvis ikke, kan du bare hoppe til neste mellomtittel.) (Men jeg kan ikke dy meg fra å hviske at du går glipp av rosinen i bananen, mandelen i kompa, eller noe sånt. Men det er opp til deg, altså.)

Timeout

Ta en timeout (det har du faktisk tid til) og tenk på en låt som får deg i skikkelig godt humør. En som vekker skikkelig gode og varme minner i deg. Når du har blitt enig med deg selv, så spiller du den. I og med at du sitter og leser dette, er du online og bare et par tastetrykk unna gode vibes.

Hvis omstendighetene er slik at det er helt umulig å skru opp lyden til det volumet du vil, kan du bare spille den av inne i hodet ditt. Det er en brilliant idé å synge med, med den stemmen du har. Den er jo helt super, så hvorfor ikke ta det helt ut og være den rockestjerna du er. Prikken over i-en er luftgitaren, men det visste du jo selv. Alternativt synger du bare inni deg selv.

Når seansen er over, er du vel unt noen pauseminutter til å tenke over hva du legger i ordet «suksess». Skriv det gjerne ned et sted, før du leser hele denne ordsamlingen, som ikke er ferdig før finalen. (Du kommer forresten til å like alle omveiene mine når vi blir bedre kjent.)

Da er det bare å trykke play, så gir du full gass. Enjoy.

Lange tanker

Jeg aner ikke hvor mange kopper med kaffe jeg har drukket mens jeg har reflektert over ordet «suksess». Lange tanker i stillhet. Sant og si er det alt annet enn lett å tenke lenge og langt når det er så mange distraksjoner i hverdagen.

Det skjedde bare helt sånn plutselig, i fjor høst, at jeg sluttet å skru på TV-en. Jeg tuller ikke. Jeg bare slutta, uten noen form for beslutningsprosess i forkant. Det pussige er at den ble stående sånn, helt svart, i mange måneder. Da våren kom, så jeg ikke lenger noen vits i å ha den enorme, svarte dingsen i den lille stua mi.

Jeg legger ikke skjul på at jeg var litt rastløs de første fire-fem dagene etter at jeg valgte stillhet. Abstinensene avtok imidlertid påfallende raskt. Etter en uke hadde jeg ikke annet valg enn å innrømme at jeg likte det. Ikke spør meg hvor det kom fra, men før jeg visste ordet av det var Facebook-kontoen deaktivert og jeg øvde meg på å legge bort telefonen i lengre perioder. Jeg bare var og oppdaget at det var fint.

Automatikk, takk for meg

Rutinene og opplevelsene mine endret seg helt automatisk. Morgenkaffen ble for eksempel mye bedre, særlig etter at jeg bestemte meg for å la den bli akkompagnert av levende lys. En dag fikk jeg et innfall om å kjøpe en blomsterbukett til meg selv. Levende lys, blomster, kaffe og meg. Tankene mine ble lengre og mer interessante, og før jeg fikk tenkt meg om var det også blitt en uunnværlig ingrediens i hverdagen.

Brått glimtet det. Det var akkurat idet lynet slo ned. Ikke overraskende ble nedslaget etterfulgt av et spetakkel: Jeg kjøpte en sjokoladeplate, den dyreste, mørkeste og mest fristende butikken kunne by på, pluss en pose med mandler. Da jeg kom hjem, brakk jeg sjokoladeplaten opp i biter. På ren automatikk begynte jeg å legge bitene i en vanlig snopskål, men stoppet halvveis ut i seansen. Er det liksom en regel som sier at sjokolade må ligge i en traust snopskål?

For å være helt ærlig ble jeg litt oppgitt over meg selv, men det gikk fort over. I skapet har jeg jo et lass av ulike glass som aldri blir brukt. Fine glass til festbruk. Har du hørt sånt sprøyt? Jeg satte i å le høyt av den tullete automattanken. Med selvrespekt å melde er det helt absurd at jeg tenkt den automattanken helt siden jeg var barn, bare fordi jeg ble fortalt at det kjipeste var til hverdags, mens fineste var til fest. Tenk at jeg har akseptert det konseptet i et halvt århundre! Helt tullete (tankestrek) I know (smilefjes).

Jeg tygde litt på det før jeg blåste en tankeboble som sa at tankekonseptet var interessant i seg selv. Altså: Hvorfor har jeg brukt en formue og skjenket i en regel om at de kun kan brukes til fest? Null logikk. Det gjør det ikke bedre at jeg gjorde det på automatikk, snarere tvert imot. Når jeg først har investert i så fine glass, skal jeg jaggu ha valuta for pengene, tenkte jeg.

Sansefest og magi

Jeg danderte sjokoladebitene i et stettglass, og mandler i et annet, før jeg tok en aldri så liten piruett (jugekors – i realiteten var det bare en tankepiruett), med et glass i hver hånd, og satte kursen mot landingsplassen i stua. Deretter tente jeg lys, badet blikkene (flertall ettersom jeg er velsignet med to) i tulipaner, mens jeg neseinntrakk et par liter av kaffedisen som omsluttet alt annet i rommet. Da kaffen var klar, tok jeg enn sjokoladebit. Tennene gjennomførte et upåklagelig arbeid med å bryte av en liten bit av biten. Tunga var ikke snauere enn at den smeltet biten helt akkurat passe, før jeg tok en slurk med kaffe. Altså: Fest i munnen er ingen underdrivelse av øyeblikket. Det var så fint at jeg kommenterte det høyt før jeg gjentok prosessen.

Midtveis i sansefesten poppet det inn en tankedans som hvisket at hele seansen var en blomst. Det er helt sant! Jeg juger ikke om sånt. Jeg ble varm av eufori idet kroppen plystret at blomsten var frukten av et lite frø som en kjær venn sådde inn i meg et helt år tidligere. Tidsreisen fra høsten 2022 til 2021 tok mindre enn et millisekund. Jeg registrerte ikke at jeg satte meg inn i maskinen engang. Og så bare: Poff, så var jeg der. Det var kult og har for lengst blitt en vane.

Tror du jeg tuller? Mener du virkelig, sånn helt seriøst, at tidsreise kun er science fiction? Du leste jo nettopp at jeg ikke juger om viktige ting. På et millisekund sto jeg nøyaktig på samme sted, i samme rom, og betraktet ham mens han møysommelig arbeidet med sin morgenkaffe.

- Der er håndtaket. Jeg tar tak i det slik. Så løfter jeg den og heller det opp i koppen - sånn. Jeg liker å gjøre ting saaaakte, fastslo han.

Kun det.

En nyanse av suksess

Jeg stilte ingen spørsmål ettersom det var helt åpenbart at han snakket med seg selv. Det var helt unaturlig blande meg selv inn i hans private samtale. Det ble bare liggende og marinere i underbevisstheten, i et helt år, inntil jeg satt der, midt i sansefesten, og erkjente at det var et frø som hadde spiret, helt uten at jeg merket det, og plutselig slo ut i full blomst. Det beste av alt var at min kjære venn, på en underfundig måte, var med på festen.

Akkurat da la jeg merke til en detalj av hva suksess kan være. Først ble jeg litt paff. Etter poffet spraket det slik nyttårsraketter gjør. Du vet jo hvor fint det er når glimtet eksploderer i farger, glitter og stas.

Greia er at jeg innså at min kjære venn ikke bare hadde tilberedt sin egen kaffe, mens han pratet med seg selv, i det øyeblikket - et år tidligere. Han gjorde jo mye mer enn det. Det er selve frøsåingen som er så elegant. Jeg ble sittende og undre meg over om han visste at, og hvordan, det ville spire i meg. Han kunne strengt tatt ikke vite at jeg plutselig en dag bare ville få et innfall om å la være å skru på TV-en. Hvis jeg ikke plutselig hadde valgt stillhet, hadde jeg utvilsomt gått glipp av akkurat det øyeblikket, ikke sant?

Jeg nikket for meg selv og erkjente at min kjære venn oppnådde stor suksess med det frøet. Det er en av de fineste gavene jeg har fått. Jeg ble varm og mild i hele meg og returnerte, på ren automatikk, en genuin tanketakk - rett fra hjertet.

Carolina Reaper con carne-plask

Det er forresten en viktig detalj oppi det hele at alt dette skjedde da jeg var i den dype brønnen jeg fortalte om tidligere. Der var det pokker så mørkt. Det var egentlig derfor jeg gjorde alt jeg kunne for å lyse opp der jeg kunne. Alt det der med kaffe, blomster, levende lys, sjokolade og mandler og sånn.

Uværet, som herjet rundt meg, enset jeg ikke før lynet slo rett ned i brønnen. Det traff meg midt i fleisen. Og det var faen ikke godt, det kan jeg fortelle deg. Jeg ble ikke det spor overrasket over den rå latteren fra Beistet. Dessuten kan jeg bekrefte at Beistet holder ord. Carolina Reaper con carne-gryta var bra spicy. Du skal skånes for detaljene, men jeg kan gi deg et bilde. Saken er den at jeg satt og beundret det vakre fyrverkeriet, og var så betatt at jeg glemte bort hva raketter gjør med fugler, hunder, katter, rådyr, samt alt annet vilt og tamt.

Ikke prøv deg! Du kan bare våge deg å synes synd på meg. Det blir å snu det hele på feil hode. Nei, du. Jeg visste utmerket hva jeg måtte gjøre, selv om det ikke akkurat ble bedre på et blunk. Jeg sitter tross alt her, etter at det gått ytterligere et år, og finpolerer diamanten.

Min venn sådde et frø som ble til min suksess. Jeg bare fikk det, helt gratis. Wow. Akkurat det kan du gjerne la synke inn litt før du leser videre.

Min ultimate suksess er….. (trommevirvel)

Takk og lov for at jeg slo opp med TV-en, ellers hadde jeg gått glipp av alt. Da hadde jeg ikke kunnet sitte her og skrive til DEG (ja, akkurat DU): Min ultimate suksess er nemlig DIN suksess.

Ikke bare det: Tenk hvilken suksess min venn har, bare fordi jeg fant min ultimate suksess i din! Egentlig er det verdens kuleste regnestykke. Det går i pluss uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Du kan bare forestille deg hvordan min venns, min og din suksess ekspanderer inn i evigheten på det viset.

Skjønner du nå hvorfor det er helt umulig å ta betalt i dette konseptet? (Du trenger ikke svare andre enn deg selv).

Jeg kan godt forstå hvis du klør deg i hodet og lurer på hva slags journalistikk jeg driver med. Det er ikke det spor rart ettersom det kun er meg i hele verden som holder på i akkurat denne stilarten. Jeg har ikke peiling på hva andre synes og mener om det – det kunne faktisk ikke brydd meg mindre. På journalistikk-sirkusmanesjen ville Vær Varsom-plakaten vært aldeles malplassert. Hva skal jeg liksom med tilsvarsretten når ingen blir angrepet?

Som du vet akter jeg å gjøre mine feil om til min ultimate suksess – som altså er din. Hvis du vil ha suksess, da. Det velger du selvsagt helt selv. Alt i denne teksten er journalistikk, skjønner du. Det er bare ikke alle historier som passer inn i formatet du er vant til. Jeg så det ikke selv før Pippi og Monki flyttet inn i Villa Lilla.

Jeg har INGEN fiender

Planen er (selv om jeg egentlig har byttet alle planer ut med retning) at jeg skal granske mine egne journalistikkfeil i all offentlighet (selv om det er meningsløst å snakke om «feil» når man har oppdaget at det riktige ordet er «forbedringspotensial»). Jeg hadde en idé om hvordan det skulle være, men av erfaring har jeg forstått at alt blir bedre når det får ligge å marinere litt.

Og ganske riktig. Jeg tenkte jeg skulle gi meg i kast med det jeg ser at jeg ville gjort totalt annerledes i dag. Null stress. Men så kom jeg frem til at jeg vil ha litt motstand, bare sånn fordi jeg digger utfordringer. Derfor er det mye tøffere dersom noen av de som føler seg urettferdig rammet tar kontakt med meg. På den måten får jeg mulighet til å oppdage det forbedringspotensialet jeg ikke har sett ennå. I tillegg får den/de det gjelder en mulighet til å fortelle hvordan det rammet. I det møtepunktet vet jeg nemlig at det ligger noe som ligner på vinn-vinn.

Greia er at jeg ikke har en eneste fiende. Ikke en eneste en. Tenk på det, du! Fiender er nemlig noe man kun har i sitt eget hode. Visste du det? Så da Pippi og Monki flyttet inn, bare skjedde det. Poff – så var alle fiender borte med et trylleslag. Det var ikke vanskelig i det hele tatt. Jeg bare trykket på en knapp, og så: Bortevekk. Alle som en.

Fryseboks-konseptet

Kanskje henger det sammen med at jeg oppdaget at jeg hadde satt meg selv i fryseboksen. Tidligere var det noen som sa at noen andre hadde plassert meg i fryseboksen. Nå forstår jeg at det bare var jug. Sannheten er at jeg hoppet frivillig i min og lukket lokket helt selv. På toppen av det hele satte de seg i sin egen fryseboks, helt frivillig. Da jeg forsto det fryseboks-konseptet, følte jeg meg litt teit, haha. Det var jammen godt jeg oppdaget det før jeg frøys meg i hjel. Det som er litt funny er at de som TROR de putta MEG i fryseboksen, er like tøysete som det jeg var.

Nå som jeg har fått varmen igjen, hender jeg at jeg lister meg bort og løfter lokket – bare sånn for å se om det går bra der de sitter og hutrer, fryser og skvetter eddik på seg selv. Hvis de skriker når jeg åpner, lukker jeg bare forsiktig og går videre. De skulle bare visst at jeg sto der med varme klær og fredspipe. Samtidig vet jeg jo at det ikke nytter å dra noen opp av fryseboksen. Det er litt som med brønn-konseptet. De må velge det selv, akkurat slik jeg gjorde. Hvis de bare vil sitte der, er det også et valg.

Men jeg er der selvsagt, som en av hjelperne, uansett hvilket valg som tas. Det skulle bare mangle!

Fredspipe-rundgang

Hvis du har lyst, og velger det helt frivillig, kan du hjelpe til. Jeg har tross alt ikke så mange lesere ennå. Så for at jeg skal nå ut med denne fredspipa, er jeg faktisk litt avhengig av at noen gidder å ta seg bryet med å sende den videre til noen som kan ha interesse av å ta imot. Skjønner?

Dersom du ikke har lest noe av det jeg har gjort tidligere, kan du også bidra. Det gjør du forresten akkurat nå ettersom du leser. Har det slått deg at jeg sitter her og poffer fredspipe når jeg skriver? Og når du leser ordene mine, tar du i realiteten et poff du også. Og hvis du synes det var okei, har du jo mange valgmuligheter ettersom det er du som sitter med pipa.

Da gjenstår bare mandelen i bananen. Eller var det rosinen i kompa? Jeg husker faktisk ikke, men her er den iallfall:

TUSEN TAKK for at du tok deg tid til å lese. Hvis du ikke allerede vet det, er det den beste gaven jeg kunne fått i dag. Du er helt unik og enestående. Det hadde du selvsagt vært uansett om du leste eller ikke. Men det faktum at du gjorde det, gir meg jo muligheten til å fortelle deg det. Det er suksess i et nøtteskall for meg.

Hvis du har lyst til å dele hva du legger i ordet, er du hjertelig velkommen til å poste det i en kommentar. Det er er det som er så fint med å dele perspektiv. Eller du kan la være. Det er også fint. Så: Hva kan egentlig gå galt

Ha en vidunderfull kveld og ny uke, kjære leser.

Psssst: Vet du hva jeg har tenkt mye på etter at jeg kicka ut TV-en? Jeg begynte å smake litt på ulike ord. For eksempel: Tel-a-vision. Det synes jeg var en interessant tanke. Det neste som slo meg var «program». Deretter luktet jeg litt på «programfag». Det ballet litt på seg, for å si det sånn. Plutselig en dag satt jeg og dvelte ved «programmering». Etter det luktet jeg litt på «kanal». Jeg kan ikke liste opp alle ordene her, men jeg kan love at det var interessant. Og det hadde faktisk ikke skjedd hadde jeg ikke latt være å skru på TV-en den dagen. Det er jo helt logisk, for da hadde jeg ikke hatt tid til å tenke lange tanker.

Jeg kan ikke kjøpes

Selvkritikk-journalistikk, og alt annet som kommer ut av det, er gratis fordi det er galt å ta betalt for det jeg har fått gratis av andre. Hvis du setter pris på feilene mine, står du fritt til det så lenge du ikke føyer til et «men», «hvis» eller noe i den gaten.

Dette er også bakgrunnen for at jeg ikke aksepterer verken statsstøtte/pressestøtte, annonser, sponsorer eller abonnementsløsninger.

Jeg tar heller ikke imot nyhetstips fordi jeg ikke liker å bli dyttet. Det ligger i konseptet mitt.

Jeg utelukker ikke muligheten for å motta stipend, såfremt det ikke ligger føringer i stipendet som er egnet til å begrense min frihet. I slike tilfeller vil jeg vise åpenhet om stipendet i teksten.