Riksadvokaten kan ikke gi rettsikkerhetsgaranti

NARKOOPPGJØRET er støttet av Fritt Ord

Det er enkelt å avdekke misbruk av skjulte tvangsmidler. Likevel tar verken Riksadvokaten eller Kommunikasjonskontrollutvalget utfordringen - til tross for at jeg ga dem oppskriften på hvordan det kan gjøres på en enkel måte.

- Det foreligger allerede et omfattende kontrollregime på dette feltet, og det er etter vår mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å iverksette en slik omfattende gjennomgang nå, skriver Tone Aase, statsadvokat ved Riksadvokatens kontor.

I de tilfellene hvor politiets metoder misbrukes, er Riksadvokaten også medansvarlig.

Tidligere i uken forklarte jeg dessuten at Riksadvokatens kontor er arkitekten bak hullet i lovverket som gjør det mulig å jukse uten risiko for å bli tatt, ettersom politiet passer sin egen havresekk. Dette hullet ble inkorporert ved lovendringen i 2016 da Tor-Aksel Busch var riksadvokat. Busch ble tildelt Rettssikkerhetsprisen i 2019. Han ble tildelt hedersutmerkelsen “kommandør av St. Olavs Orden, for fremragende innsats for rettsstaten” i 2021. Han er dessuten æresmedlem i Norsk Narkotikaforebyggende forening (NNF, tidligere NNPF).

Les også: Hvor mye flaks kan politiet egentlig ha?

Bli med i prosessen

Slik jeg vurderer dette, kan de åpenbare konsekvensene som følger med Riksadvokatens ansvar, være med på å forklare den manglende interessen.

Selv om det er for tidlig å konkludere, mener jeg at leserne får relevant tilleggsinformasjon av å ta del i den journalistiske prosessen. Jo mer informasjon og innsikt man har som leser, jo bedre utrustet blir man til å vurdere og gjøre seg opp en selvstendig mening. Derfor er grunnleggende kunnskap om motstand og taktikk, som brysomme journalister ofte møter når de har los på noe som holdes skjult for offentligheten, et supplement som kan bidra til at leserne kan gjøre sine egne, selvstendige vurderinger.

Jeg ser dessuten på åpenhet som en mulighet til å få innspill og kommentarer fra leserne, noe som bidrar til å både fylle ut og nyansere et større bilde.

Helt nederst på siden finner du fullstendig utskrift av e-postkorrespondansen.

Avgjørende for eget forsvar

For at en person skal kunne forsvare seg mot maktmisbruk og statlige overgrep, er det helt sentralt at vedkommende får kjennskap til at man har vært utsatt for bruk av tvangsmidler. Uten denne kunnskapen er det helt umulig å ta til motmæle, noe som var selve kjernen i lovgivers intensjon da de vedtok å innføre underretningsplikt også for skjulte tvangsmidler i 2016.

Likevel er det ingen som kontrollerer om denne plikten overholdes slik at innbyggerne kan være trygge på at rettsikkerhetsgarantien er reell, og i tråd med lovgivers intensjon. Dette bekrefter altså både Riksadvokaten og Kommunikasjonskontrollutvalget. Likevel er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å undersøke dette, mener Aase på vegne av embetet.

Jeg stilte samme spørsmål til kommunikasjonskontrollutvalget. Utvalget svarte ikke på spørsmålene i det hele tatt:

«KK-utvalget har ikke mer å tilføye i saken. Mvh KK-utvalgets sekretariat.»

Taktikk og manglende respekt

Dette er en taktikk som brukes ofte når journalister stiller spørsmål til noen som har problemer med å respondere fordi «det brenner på dass».

I realiteten er dette en form for sensur, og det er derfor jeg bruker tid på det.

En ting er at det er uakseptabelt at offentlig ansatte nekter å svare journalisten. En annen, og mer alvorlig side ved det, er den manglende respekten som demonstreres overfor skattebetalerne som finansierer lønna til de offentlige ansatte.

En annen metode som ofte brukes når tampen brenner, er tåkelegging. Da blir det gitt et svar uten at spørsmålet besvares. Svaret fra Riksadvokatens kontor på spørsmål en, er et strålende eksempel på det. Aase henviser til det som rapporteres i tråd med rapporteringsregimet. Dermed hoppes det glatt bukk over spørsmålet som peker på det de selv har innrømmet at de ikke kontrollerer.

På grunn av at svarene ikke var tilfredsstillende, sendte jeg ny e-post med oppfølgingsspørsmål. Denne henvendelsen er enn så lenge blitt ignorert.

Beslutningstakerne som er ansvarlige

Hvis/når skjulte tvangsmidler misbrukes, er det viktig å vite hvem som står ansvarlig for metodemisbruket. Jeg vil derfor klargjøre hvem som har ansvar for hva slik det er fastsatt gjennom lov og forskrift.

Beslutning om å ta i bruk kommunikasjonskontroll, dataavlesning eller romavlytting, tas av påtalemyndighet eller politiet:  

Påtalemyndigheten må ha rettens kjennelse for å sette i gang tiltaket. De har likevel anledning til å ta beslutningen selv ved bruk av hastekompetansen. Beslutningen må uansett godkjennes av retten innen 24 timer.

Politimesteren eller visepolitimester er som hovedregel den som treffer avgjørelsen når politiet tar i bruk skjulte tvangsmidler. Dessuten kan politimesterens faste stedfortreder gis beslutningsmyndighet. Politimesteren skal likevel alltid ettergodkjenne en slik beslutning.

Det er også politimesteren som har ansvar for å føre protokoll, og rapportere til Riksadvokaten, hver gang tvangsmidlene tas i bruk. Politimesteren skal dessuten rapportere underveis mens tiltaket gjennomføres, samt i etterkant av at tiltaket er avsluttet.

Riksadvokaten er påtalemyndighetens overordnede ledelse og holdes løpende orientert gjennom hele prosessen ved bruk av skjulte tvangsmidler. Det er dessuten Riksadvokatens ansvar å kontrollere at påtalemyndigheten og/eller politiet bruker tvangsmidlene i tråd med lovverket.

Når det gjelder underretningsspørsmålet, er det verd å merke seg at det kun er opplysninger om «utsatt underretning» og «unnlatt underretning» som er omfattet av rapporteringsregimet. Ingen av de ansvarlige beslutningstakerne for tvangsmiddelbruken trenger å rapportere til Riksadvokaten om de har gitt underretning i tråd med lovkravet.

Kan ikke gi rettsikkerhetsgaranti

I klartekst betyr dette at Riksadvokaten ikke kan gi noen garanti for at rettsikkerheten er ivaretatt for de menneskene som er blitt utsatt for de aller mest inngripende tvangsmidlene. Heller ikke Kommunikasjonskontrollutvalget, som er gitt tillit og mandat til å kontrollere at politiet ikke misbruker sine metoder, kan heller ikke gi en slik garanti. Årsaken er at de har valgt å begrense sitt eget mandat ved å kun forholde seg til det materialet de får av Riksadvokaten.

Utvalget har full mulighet til å innhente de opplysningene de ønsker på eget initiativ. Det er imidlertid på det rene at de ikke brukt denne muligheten til å kontrollere om innbyggernes rettsikkerhetsgaranti er reell når det gjelder skjulte tvangsmidler. Når utvalget svarer offentligheten med at de ikke har mer å tilføye i saken, er det vanskelig å tolke det annerledes enn at utvalget ikke planlegger å ta selvstendig initiativ.

Store konsekvenser

Når vi ser på hvem som må ta ansvaret for metodemisbruk, er det ikke vanskelig å forstå den manglende interessen for å gjennomføre en enkel kontroll. Ansvaret ligger på påtalemyndigheten, politimestere/visepolitimestere og Riksadvokaten. Potensielt kan samtlige politimestre/visepolitimester bli nødt til å ta ansvar for maktmisbruk og statlige overgrep mot innbyggerne. Så kan man telle videre i påtalemyndighetens rekke hele veien inn til Riksadvokatens kontor.

I tillegg er det en rekke dommere som vil bli bråvekket når de innser at de er ført bak lyset og brukt som brikker i et spill hvor politiets mål har helliget middelet.

Dessuten vil forsvarsadvokater landet rundt få det travelt når de også begynner å fatte konsekvensene som innebærer at deres klienter soner, eller har sonet ferdig, lange fengselsstraffer som de aldri skulle blitt idømt.

Det lukter frikjennelser, erstatning og oppreisning i stor skala.

Da er det viktig at de menneskene dette gjelder ikke lar seg kjøpe til taushet. Offentligheten må kreve at skittentøysvasken gjennomføres slik at innbyggerne har garanti for at alt er rent før det settes sluttstrek.

Vil du støtte mitt arbeid?

Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten. Jeg mottar ingen statsstøtte/pressestøtte og åpner heller ikke for annonsører for å unngå økonomiske bindinger. I de tilfellene jeg har fått økonomisk støtte i form av stipend, vil dette bli opplyst om i teksten.

De leserne som ønsker å bidra til at jeg kan fortsette arbeidet mitt, kan selv velge å gi en frivillig donasjon.

Alle gaver mottas med stor takknemlighet!