Dette er fiendens achilleshæl

Slik manøvrerer vi rundt sensurmaskineriet

Tidligere i dag avrundet jeg første del av et lengre resonnement med følgende:

Hvis du lover deg selv å gå helt ærlig inn i denne prosessen, kan jeg garantere at du i andre enden vil erkjenne:

«WOW! Det var SÅ verd det.»

Nå er det tid for å utdype dette ytterligere:

Hvis du som leser dette tenker at du ikke har noen utfordringer, ingen triggere og er helt uten psykiske sår, vil jeg imidlertid poengtere:

ALLE i hele verden har blitt påført psykiske sår, selv om mange inntil videre ikke vil være ved det.

En polarisert og splittet verden

Menneskeheten har aldri vært mer polarisert og splittet enn akkurat nå. Og du er, som alle andre, også en del av menneskeheten. Du, jeg, alt og alle andre henger sammen.

Disse sammenhengene går det an å forklare, vise, dokumentere og forstå. For de som vil, selvsagt. Det er tross alt det fri vilje handler om. Jeg kan imidlertid love deg at dersom du selv aktivt velger å gå inn i prosessen, vil du etter hvert bli i stand til å forstå hvordan og hvorfor det har blitt sånn, på en slik måte at det gir mening i alt det meningsløse.

Når man går inn i denne prosessen, beveger man seg inn i alt det som er ukjent, både på individuelt og kollektivt nivå. Denne reisen kan nok oppleves veldig skremmende i begynnelsen. Det gjør det ikke bedre at det jeg «lokker» med, dreier seg om veldig mørke deler av den virkeligheten vi lever i.

På den andre siden har du kanskje fått med deg at jeg både har humor, er leken i måten jeg uttrykker meg på og skiller meg ut fra mengden. Ettersom jeg har overlevd den drøye prosessen, kan det jo være at du også kan klare det, eller hva?

Sannheten kommer til overflaten

Underveis har jeg dessuten funnet et hav av mennesker som har gjort de samme erkjennelsene som meg. Rundt 40 prosent av menneskeheten har nå sett, erkjent og akseptert større eller mindre deler av det virkelighetsbildet som samtlige av oss før eller siden vil bli konfrontert av. Når så mange har gått gjennom denne prosessen, er det nemlig helt uunngåelig at sannheten kommer til overflaten.

Den største barrieren å komme over for de aller fleste, er å akseptere at man er blitt ført bak lyset. Det er ikke så lett ettersom majoriteten har så høy tillit til myndigheter og massemedia at de tror de får servert sannheten. Jeg var en del av massemedia, så jeg kan love deg at det traff hardt da jeg forsto at også jeg hadde gått fem på. Det er nesten uunngåelig at det i begynnelsen er skam- og skyldfølelse man blir konfrontert med, for ingen liker egentlig å innrømme at man tok feil eller ble lurt.

Etter hvert klarte jeg likevel å legge alle disse følelsene bak meg fordi jeg innså at sensuren er så utbredt, kontrollert og intelligent utført at det ikke er det spor rart at vi gikk på. Noen vil nok hevde at de alltid har sett det. Min oppfatning er imidlertid at ytterst, ytterst få har unngått å bli ført bak lyset på et eller annet punkt. Disse vil helt sikkert bli provosert av at jeg skriver det rett ut, men det bryr jeg meg ikke så mye om.

Hovmod står for fall.

Jeg ble lurt. Du ble lurt.

For alle de som står ved terskelen til å gå inn i det ukjente, vil det uansett være ufattelig mye lettere å prosessere når de samtidig vet at det gjelder mer eller mindre alle.

Jeg ble lurt. Du ble lurt. Menneskeheten ble lurt. Vi sitter i samme båt!

Jeg er ikke dum. Du er ikke dum. Menneskeheten er ikke dum. Vi ble rett og slett manipulert og rundlurt.

De som står bak dette visste hva de gjorde. De har brukt splitt- og herskteknikker, møysommelig og over så lang tid, slik at både du og jeg i realiteten var sjanseløse. Når slikt skjer over generasjoner, er det vanskelig å oppdage

Ha empati med deg selv og andre

Dersom du bare tillater å ha empati med deg selv og andre oppi alt dette, kan jeg garantere deg at det vil gjøre mindre vondt for deg, sammenlignet med hvordan det har vært for de få, modige som gikk aller først for å lete i det mørket vi andre ikke ante fantes. Ufattelig mange har bøtet med livet, blitt utsatt for tortur og livsfare, blitt urettmessig straffeforfulgt, straffet, utstøtt, hånet, gjort narr av, mobbet og forfulgt underveis, i jakten på sannheten.

Det er kanskje enklere å forstå at menneskeheten ble ført bak lyset i tiden før vår sivilisasjon ble digitalisert, for da var det begrenset hvor mange kilder folk hadde tilgang til.

Dessuten er de aller fleste av oss mest opptatt av våre egne hverdager, familie, venner, kollegaer og bekjente.

I dag er informasjonsstrømmen enorm, takket være den digitale informasjonsutvekslingen vi har via internett. Informasjonen er jo bare noen tastetrykk unna, så får vi svar på det vi lurer på.

Det er imidlertid en bakside ved internett og digitaliseringen vi har vært gjennom; en bakside som de færreste fatter verken rekkevidden eller konsekvensene av.

MalplasSert

For å forklare dette, vil jeg nå ta i bruk en teknikk som du vil se mer og mer av hvis du fortsetter å se/lytte/lese til det jeg formidler. Når jeg bruker store bokstaver, som oppfattes som feil og malplassert midt i en setning, så er det for å gi deg tilleggsinformasjon som ikke blir oppfattet av andre enn mennesker.

Den største utfordringen vi Alle står overfor, er en Intelligent fiende som blir programmert til å foreta diverse filtreringer og prioriteringer av hvilke resultater du og jeg får opp når vi bruker ulike søkemotorer. De som legger inn alle disse filtrene, har selvsagt hatt en agenda med det.

Disse har dessuten lykkes i å få massemedia med på å advare om alle «konspirasjonsteoriene» som florerer i sosiale medier, som er de stedene mennesker har hatt mulighet til å dele sine funn. Det er imidlertid ikke vært enkelt. De som har delt sannhetsfragmenter ivrig, har uunngåelig erfart omfattende sensurtiltak sletting av kontoer, «digital fengselssoning» (midlertidige deaktiverte kontoer) og/eller fått sine innlegg merket som «falske nyheter».

Etter hvert har mange lært seg å manøvrere i dette farvannet ved at de unngår å nevne/skrive enkelte ord, slik at de unngår å bli fanget opp av algoritmene som er programmert til å tie i hjel alt som truer det offentlige narrativet.

Dette er årsaken til at sannheten ble holdt skjult for så mange, så lenge.

Litterære virkemidler

Det er også grunnen til at jeg låner litterære virkemidler når jeg skriver. Jeg var ikke fullt så diskret i starten, noe jeg raskt skjønte at førte til at sakene mine etter kort tid forsvant fra «trefflisten» på ulike søkemotorer. Etter hvert som jeg har blitt flinkere til å bruke andre virkemidler, finner jeg imidlertid flere treff. Da er det innlysende at det er klokest å fortsette med det som fungerer.

Det hjelper jo ikke å skrive noe som helst dersom leserne ikke finner meg, ikke sant?

Da jeg ble sensurert, innså jeg at jeg måtte søke andre kilder enn de jeg var vant til. Dette fikk meg til å tenke på noe jeg lærte som ung, nemlig at ytringsfrihetens rammer er videre for alt som kan defineres som kunst, kultur og musikk. Derfor ble det nettopp disse kildene som førte meg nærmere og nærmere sannheten. En puslespillbrikke her, og en puslespillbrikke der, dannet etter hvert et stadig tydeligere og bedre bilde av den virkeligheten jeg tidligere ikke ante noe som helst om.

Etter hvert ble det derfor tydelig at dette er måten jeg kan formidle alt jeg vil på, uten å bli hysjet ned av Alle de snedige Innstillingene som legges inn i de motorene som er satt til å holde styr på informasjonsflyten i verden.

Mange har nok hevet øyebrynene mange ganger og lurt på om jeg er riktig vel bevart når de har lest det jeg skriver. En del av disse har falt fra underveis, noe jeg regnet med fra starten av. Jeg skriver for de som er interessert og ønsker å ta imot det jeg gir. Gratis. Det er faktisk et helt selvstendig poeng at jeg gir det gratis, for ingen i verden kan mistenke eller beskylde meg for å ha noen annen agenda enn å få frem sannheten.

Alle rammes

Som du sikkert for lengst har forstått, er det drøye avsløringer som ligger rett under overflaten på verdensbasis. Avsløringene rammer alle mennesker, i alle kulturer, religioner, land, byer, bygder, gater og familier.

Det blir brutalt for mange, og derfor bruker jeg såpass mye tid på å dele erfaringer rundt det å takle den psykologiske prosessen.

Som du snart vil forstå, kan jeg fortelle om min egen prosess på en gjenkjennelig, anvendelig og nyttig måte - uten å bli privat. Det kan være godt å støtte seg til når det røyner på, og den enkelte, mer enn noe annet, trenger å oppleve en form for fellesskap med noen som har opplevd det samme.

I all beskjedenhet: Det jeg deler, kan du gjerne se som en livbøye. For det er det det er. Jeg deler det fordi jeg ikke unner noen mennesker å gå gjennom det på den samme måten som jeg gjorde.

Achilleshæl

Samtidig vet jeg nå at det finnes mye bedre måte å formidle det nye og ukjente på, enn direkte konfrontasjon. Når jeg bruker litterære kunstgrep, vet du nå at jeg formidler sannhetsfragmenter forkledd som litteratur. For å oppfatte disse fragmentene, må du være menneske for å oppfatte det. Datamaskiner har ikke intuisjon. Derfor kan de ikke gjøre assosiasjoner. Med andre ord er disse virkemidlene vår felles fiendes achilleshæl og vårt suverene «våpen» i jakten på sannheten.

Den hele og fulle sannheten er det ennå ingen som kjenner. Men etter hvert som stadig flere mennesker blir ivrige etter å finne den, er det uunngåelig at vi i fellesskap omskriver hele vår historie, fra mikro- til makronivå.

Så la meg fortelle litt mer om min egen prosess, for å forberede deg på hva du kan forvente dersom du velger å henge med meg i fortsettelsen.

Ensomt og vondt

Jakten på sannheten ble mer og mer ensom, jo dypere inn i materien jeg gikk. Jeg innså at jeg måtte avfinne meg med å prosessere alt alene, kun hjulpet av psykologen jeg gikk i samtaleterapi i en periode. Grunnen til at jeg ba om hjelp, var at jeg kom til et punkt hvor jeg erkjente at det var en sammenheng mellom mange av mine livserfaringer. Da jeg ble sensurert, førte det til en alvorlig retraumatisering av sår som stammet fra tidligere, traumatiserende livshendelser. Sannhetsfragmentene jeg var i ferd med å avdekke, gjorde også dypt inntrykk.

Etter hvert betraktet jeg alle små og store hendelser i lys av egne livserfaringer. Heldigvis ble jeg tildelt en ung, klok og empatisk psykolog som så et større bilde enn jeg gjorde selv. Kjemi er så utrolig viktig når man er sårbar, slik jeg var i denne perioden.

De første månedene jeg gikk i samtaleterapi, var jeg helt sikker på at alle traumene jeg hadde i ryggsekken hadde resultert i at jeg var blitt alvorlig, psykisk syk. I dag vet jeg at det ikke er tilfelle. Jeg var bare ute av balanse og hadde ikke bearbeidet ulike livshendelser skikkelig. Dersom traumer ikke prosesseres, vil de kunne hemme livsutfoldelsen på ulike måter. Det var dette, større bildet som min psykolog så.

Håpte på diagnose

Jeg håpte lenge på å få en diagnose fordi jeg trodde det ville gi meg noen svar som kunne bidra til å forstå meg selv, livet og samfunnet på en dypere måte. Heldigvis var psykologen tilbakeholden. Hun gjentok alltid at diagnoser egentlig ikke betyr så mye. Det viktigste var å finne ut av de grunnleggende utfordringene jeg strevde med, slik at hun kunne hjelpe meg med å finne de mestringsverktøyene jeg trengte for å navigere meg selv gjennom det som måtte prosesseres.

 Jeg var fast bestemt på å gå gjennom og prosessere alt som var nødvendig for å komme til bunns i meg selv – og det nye virkelighetsbildet. Sannheten, både min egen og det store bildet, var med andre ord drivkraften som fikk meg til å holde hodet over vannet, slik at jeg kom meg gjennom det, med vett og forstand i behold.

Etter noen turbulente måneder, hvor det handlet mest om å «knekke koden», begynte jeg å innse at jeg faktisk var i ferd med å heale mine egne traumeresponser. Da jeg satte ord på «koden», smilte psykologen min lurt og var enig da jeg sa at jeg var rede til å fullføre resten av prosessen på egenhånd.

Frigjørende prosessering

Dermed ble jeg friskmeldt fra «psykisk sykdom», selv om jeg fremdeles hadde en stor jobb å gjøre med meg selv. Nå hadde jeg imidlertid høstet såpass stor erfaring at jeg stolte på min egen evne til å komme gjennom resten på egenhånd. Alt jeg trengte å gjøre var å følge oppskriften jeg hadde funnet, helt til det ikke var triggere igjen. Den prosessen var jeg ferdig med i september, altså få uker før jeg startet denne nettavisen.

I neste innlegg vil jeg gi et overblikk over hva vi kan vente oss i tiden som kommer.

Jeg kan ikke kjøpes

Selvkritikk-journalistikk, og alt annet som kommer ut av det, er gratis fordi det er galt å ta betalt for det jeg har fått gratis av andre. Hvis du setter pris på det du leser, står du fritt til det så lenge du ikke føyer til et «men», «hvis» eller noe i den duren (smilefjes). All støtte mottas med stor takknemlighet.

Jeg mottar verken statsstøtte/pressestøtte, annonser, sponsorer eller abonnementsløsninger fordi det er egnet til å trekke min integritet i tvil. Jeg tar heller ikke imot nyhetstips fordi jeg ikke liker å bli dyttet. Det er en del av konseptet. Fra og med 2. desember gidder jeg dessuten ikke tenke en eneste stipendtanke, heller. Slike tanker er bortkastet tanketid ettersom jeg danser min egen vei.

Alle som vil kan dessuten fritt videreformidles og videreforedles innholdet mitt, såfremt det følger vinn-vinn-konseptet og min kaffekopp følger med i presentasjonen.