Dette kan du vente deg i tiden som kommer

Jeg har mye på hjertet som kommer porsjonsvis gjennom dagen

Kjære lesere.

Tusen takk for at du har hengt med meg så langt. Jeg vil benytte anledningen til å takke for de månedene du og jeg har interagert ved at du har tatt deg tid til å lese det jeg skriver.

Jeg vil også takke hjerteligst for alle donasjoner jeg har mottatt underveis.

Litt praktisk informasjon

I dag har jeg veldig mye på hjertet. Derfor blir det delt opp i flere, mindre saker som blir publisert gjennom resten av dagen. Etter hvert vil jeg dessuten publisere en engelsk versjon av alt. Bakgrunnen for dette vil bli tydelig etter hvert som du leser deg gjennom det jeg skriver. I praksis betyr dette at alle dere som har «subscribed» på min nettavis, vil få veldig mange e-poster i dagene som kommer.

Derfor kan det være greit å vite at innholdet i de engelske versjonene er det samme som den norske versjonen. Dersom du misliker å få mange e-poster, er det et alternativ å laste ned appen som heter «Substack». Når du har gjort det, lager du en profil og finner min nettavis, før du velger å følge Winkelnews den veien. Da har du mulighet til å velge push-varslinger dersom du ønsker det. Alternativt kan du velge bort alle form for varsler og i stedet gå inn i appen og lese oppdateringer når du selv ønsker det

.

Hvorfor uttrykker jeg meg så annerledes?

Som du sikker har forstått, er jeg ingen vanlig journalist. Jeg bruker mange metaforer og lager ulike roller i det jeg skriver. Det oppleves nok uvant og rart for mange, men det er veldig mange gode grunner til at jeg har valgt denne formen. Jeg kommer dessuten til å rendyrke dette i tiden som kommer. Derfor skal jeg nå forklare litt om hvorfor jeg gjør det.

Årsaken til at jeg startet denne avisen, er at jeg opplevde å bli sensurert sommeren 2021. Jeg vet at det er vanskelig å forstå for mange, for de aller fleste tror at vi lever i et samfunn med ytringsfrihet, fri informasjonsformidling og pressefrihet. Det trodde jeg også, helt til jeg erfarte det motsatte. Det var en helt forferdelig opplevelse å oppleve sensur, for hele virkelighetsbildet mitt ble rasert. Jeg følte det rent fysisk som en knyttneve rett i solar plexus. Mentalt opplevdes det som om hele golvet falt under meg, samtidig som taket over meg ga etter og fulgte med ned i avgrunnen.

Denne følelsen, og prosessen i hjernen som fremkaller følelsen, kalles på fagspråket «kognitiv dissonans». Det er en mental tilstand som oppstår når individets sannhet blir konfrontert av en ny, hvilket innebærer at den gamle må forkastes. Det er en ubehagelig prosess fordi man blir tvunget til å se konsekvensene av «sannheten» som viste seg å være usann.

Kollisjon i hjernen

Ubehaget øker proporsjonalt etter hvor dypt involvert man har vært i den gamle «sannheten». Dersom den gamle sannheten innebærer at man erkjenner at man har skadet andre, indirekte eller direkte, er den uunngåelige konsekvensen at ansvarsfølelsen melder seg. Hvis det kun er snakk om bagateller, er det ikke så vanskelig å ta ansvar og ordne opp i det som er mulig å fikse. Hvis det derimot innebærer at man må ta ansvar for enorm urett, vil det kunne innebære at hjernen rett og slett stenger av fordi det blir for smertefullt å betrakte sine egne tanker, ord og handlinger i lys av den nye sannheten.

Jeg stengte imidlertid ikke av. Det er ikke sånn at jeg har skadet andre med vilje, men i ettertid ser jeg at jeg har bidratt til det likevel – selv om det aldri var intensjonen. Jeg kommer tilbake til det poenget, men først:

Da det skjedde, var jeg likevel aldri i tvil om at jeg ville jobbe for at sannheten skulle komme frem. Uansett hvor smertefullt det ville bli, uansett hvordan jeg ville bli møtt av andre, uansett hvor mye motstand og hvor store utfordringer jeg ville møte, var det en stemme i meg som sa: «Jeg gir meg ALDRI!».

Og når jeg bestemmer meg for noe, så klarer jeg det alltid. Uten unntak!

Sensur = Uopplyste rom

Greia er jo selvsagt at sensur innebærer at man blir tiet i hjel. Den saken som ble sensurert, ble til slutt publisert etter offentlig press. Det var imidlertid ikke bare den saken som ble forsøkt hysjet ned. Jeg skal ikke utbrodere det ytterligere her, men vil fortelle mer om hvordan jeg håndterte situasjonen for å nærme meg sannheten.

Det grunnleggende spørsmålet jeg måtte finne svar på, var hvorfor. Jeg ble også nysgjerrig på hvordan det kunne skje, samt hva som kunne være de bakenforliggende årsaksforholdene. Og ikke minst: Når noe holdes skjult, som er den naturlige konsekvensen av sensur, så innebærer det at det finnes uopplyste rom i samfunnet vårt. Altså: Hvilke konsekvenser har sensuren hatt for enkeltindivid og storsamfunn?

Det ligger i sakens natur at det ville bli vanskelig å dokumentere disse mørke rommene. Derfor forventet jeg også å møte stor motstand fordi det finnes ansvarlige som ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Årsaken er naturligvis at de frykter å måtte stå til ansvar for ugjerninger som er begått i mørke rom.

Toppen av isfjellet

Etter hvert som jeg begynte å grave i alt dette, ble vondt verre og verre. Jo dypere ned i materien jeg kom, jo mer skrekkslagen ble jeg. Ja, skrekkslagen. Jeg ble rett og slett livredd etter hvert som puslespillbrikkene falt på plass i det nye virkelighetsbildet. Det jeg først trodde var et enkelttilfelle, viste seg nemlig å bare være toppen av isfjellet. Men sannhetssøkende som jeg er, kunne jeg selvsagt ikke la være å følge intuisjonen min. Uansett hvor den ville lede meg.

Uansett hvor vond og mørk sannheten som skjuler seg i de mørke rommene er: Sannheten MÅ frem! For den angår oss alle sammen, faktisk.

Lærdom underveis

Som allerede nevnt, oppdaget jeg stadig mer som skremte meg voldsomt. I denne fasen forsøkte jeg febrilsk å advare andre, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort. I ettertid forstår jeg selvsagt hvorfor. Årsaken er at jeg konfronterte andre, uten at det var ment som provokasjon, med sannhetsfragmenter som virket helt absurd for dem. Jeg dyttet min sannhet på dem, uten at de var forberedt. Dessuten ville det innebære enorme utfordringer for dem å akseptere det nye, i og med at de også i så fall ville bli nødt til å erkjenne konsekvensene av den virkelighetsforståelsen de eventuelt ville bli nødt til å forkaste ved å akseptere den nye. Så når jeg dyttet dette på dem, bidro jeg til å skape kognitiv dissonans – som jeg jo vet er fryktelig smertefullt.

Jeg innså etter hvert at det er mye bedre å legge til rette for at de menneskene som vil vite sannheten, lettere skal kunne finne den på egne premisser. Derfor jobbet jeg i det stille for meg selv, samtidig som jeg høstet verdifull erfaring som jeg kan videreformidle til deg og alle andre som vil lytte. Jeg legger ikke skjul på at det var en ensom og tøff prosess å finne ut av alt selv, uten noen form for støtte.

Disse erfaringene har jeg bestemt meg for å dele offentlig. Årsaken til det er at jeg vet det vil bety mye for mange å lese om dette – før de bestemmer seg for om de vil følge, lese, se og høre det jeg kommer til å publisere i tiden som kommer. Samtidig vil det kunne bety mye for mennesker som allerede har vært gjennom det samme som meg. For det føles godt å kjenne på at man ikke er alene om å ha overlevd (ja, du leste riktig) noe av det samme som meg.

Mening i det meningsløse

Jeg har nemlig innsett at min smerte, og mine erfaringer, er som små juveler som jeg kan omsette i praksis for å gjøre det enklere for andre å komme gjennom den samme prosessen, som et helt menneske, selv om det gjør vondt. Derfor begynte jeg etter hvert å tenke at alle erfaringene jeg har gjort meg gjennom livet, fra jeg var barn frem til i dag, ikke på noen som helst måte er bortkastet hvis jeg kan bruke disse for å hjelpe andre. Jeg har opplevd mye traumatisk og vondt som jeg har opplevd som totalt meningsløst.

Fra og med den dagen jeg begynte å publisere i min egen nettavis, begynte jeg å fylle alt det meningsløs med essensen av det jeg har lært. På denne måten transmuterer jeg det meningsløse over til noe veldig meningsfullt fordi jeg kan guide de som ønsker det mot sannhet, samtidig som jeg kan gi helt konkrete tips til hvordan den enkelte kan komme seg helskinnet gjennom det rent psykisk. Noen vil ikke gjennom den prosessen, og det er helt greit. Det er derfor jeg skriver det helt eksplisitt her, nå, slik at de som bare ikke vil, skal få muligheten til å slippe.

Samtidig skal du vite at jeg har brukt veldig mye tid på å finne den riktige måten å formidle på, for i størst mulig grad å overlate til den enkelte leser hvor lite eller mye av sannhetsfragmentene de vil ta imot. Alt jeg  produserer til offentligheten, vil nemlig ha flere lag av informasjon. Den historien jeg forteller høyt, treffer ikke så hardt som de andre lagene. Jeg lenker inn musikk og kildehenvisninger som den enkelte kan bruke sin egen frie vilje til å klikke inn på, dersom de ønsker det. Ingen av disse kildehenvisningene er komplette. Derfor bruker jeg ofte «puslespillbrikke» som en metafor for å understreke det poenget. Disse er biter med sannhetsfragmenter som jeg er hundre prosent sikker på at fører i retning av sannhet.

Kildekritikk for alle

Det er imidlertid viktig for meg å presisere at ikke alt i alle kildehenvisningene er 100 prosent sant. Jeg linker de imidlertid inn fordi jeg vet at sannhetsfragmentene er såpass relevante at de er viktige å få med likevel.

Dette er også et isolert sett et viktig poeng. For da jeg begynte å søke etter sannheten, måtte jeg lære meg nye former for kildekritikk som jeg ikke hadde så god trening med fra før. Ettersom jeg har lært meg det selv, kan jeg dessuten forklare dette på en pedagogisk måte slik at jeg gjør det lettere for mine lesere å lære seg de samme teknikkene. Det er ikke så vanskelig heller, skjønner du. Det krever bare at du er sannhetssøkende, er modig og ønsker å vite hva som skjuler seg i de uopplyste rommene i samfunnet vårt – selv om det er vondt.

Ettersom jeg har gått gjennom dette «the hard way», kan jeg dele erfaringene slik at du slipper å går gjennom det med samme grad av ensomhet, frykt, fortvilelse, sinne og sorg som meg. Jeg kan altså guide deg mot sannheten, men hele tiden passe på at ingenting blir dyttet på deg. Du bestemmer når og hva du vil klikke deg videre på noe. Samtidig skal du vite at jeg vil gjøre alt jeg kan for å sørge for at du får en så myk landing som mulig.

Jeg kan også love deg en ekstrabonus når du kommer ut i andre enden og har erkjent, akseptert og integrert det nye virkelighetsbildet. Den virkelig store premien er at du vil bli bedre kjent med, og få en dypere forståelse av, deg selv, din historie, dine triggere og det som hindrer deg i livsutfoldelse, samtidig. Parallelt vil menneskeheten bygge ned barrierer og finne tilbake til hverandre. Hvis du lover deg selv å gå helt ærlig inn i denne prosessen, kan jeg garantere at du i andre enden vil erkjenne:

«WOW! Det var SÅ verd det.»

I neste oppdatering, senere i dag, kommer jeg nærme inn på dette.

Jeg kan ikke kjøpes

Selvkritikk-journalistikk, og alt annet som kommer ut av det, er gratis fordi det er galt å ta betalt for det jeg har fått gratis av andre. Hvis du setter pris på det du leser, står du fritt til det så lenge du ikke føyer til et «men», «hvis» eller noe i den duren (smilefjes). All støtte mottas med stor takknemlighet.

Jeg mottar verken statsstøtte/pressestøtte, annonser, sponsorer eller abonnementsløsninger fordi det er egnet til å trekke min integritet i tvil. Jeg tar heller ikke imot nyhetstips fordi jeg ikke liker å bli dyttet. Det er en del av konseptet. Fra og med 2. desember gidder jeg dessuten ikke tenke en eneste stipendtanke, heller. Slike tanker er bortkastet tanketid ettersom jeg danser min egen vei.

Alle som vil kan dessuten fritt videreformidles og videreforedles innholdet mitt, såfremt det følger vinn-vinn-konseptet og min kaffekopp følger med i presentasjonen.