Sannsynligheten for at du vil like, kommentere eller dele dette innlegget, er veldig liten.

Illusjonen om ytringsfrihet

Det handler nemlig om narkotikalovgivningen. Og om politiet som er satt til å håndheve dette. Da kan det sitte litt langt inne å ytre seg. Så, hvordan står det egentlig til med denne ytringsfriheten vår?

Hvis du har dristet deg til å klikke på linken for å lese, vil jeg benytte anledningen til å utfordre deg på temaet ytringsfrihet.

Hvis du er enig i forbudet og politiets håndheving av lovverket, vil du neppe ha problemer med å uttrykke meningene dine.

Hvis du derimot er uenig, men synes det er vanskelig å like, kommentere eller dele, spør jeg:

Hvorfor oppleves det slik?

Ytringsfrykt

Er du redd for å mene noe om det offentlig? Frykter du noen form for reaksjon fra familie, kollegaer, venner eller bekjente? Kan det være at du er redd for å bli stigmatisert ved å vise noen form for engasjement? Er du redd for at politiet skal oppdage at du er uenig og at det skal få konsekvenser for deg?

Vel – i så fall er du vel ikke fri til å ytre det du vil, eller hva?

Forstå meg rett: Jeg forstår godt at du frykter belastningen det kan innebære å mene noe offentlig om temaet. Det kan utvilsomt få konsekvenser for deg ettersom politiet overvåker sine meningsmotstandere. Innbyggere som har trosset denne frykten har kjent på disse konsekvensene.

Et eksempel på dette er samfunnsdebattanten Hege Grostad som har brukt ytringsfriheten til å argumentere for en mer liberal ruspolitikk. Da kommunen fikk rede på at hun var gravid, ønsket de å rusteste henne til tross for at det ikke fantes indikasjoner på at hun brukte rusmidler. Grostad nektet, og kommunen fattet et tvangsvedtak. Politiet beklaget i etterkant at de hadde delt taushetsbelagt informasjon om henne.

Meningspoliti

Politiet har også opptrådt som meningspoliti når de har blandet seg inn i Unge Venstres valgkamp.

Og her er vi ved kjernen av problemet. Det er vitterlig ikke politiets oppgave å bestemme hva som er lov, og ikke lov, å mene eller ytre! De skal håndheve lovene og ikke blande inn sine egne overbevisninger i yrkesutøvelsen.

Likevel er det akkurat det som har skjedd.

Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud så og erkjente ukulturen som har vokst frem i forbindelse med høringen rundt Regjeringen Solbergs forslag til rusreform i 2021. Han tok ansvar da han så seg nødt til å presisere dagens regelverk rundt bruk av tvangsmidler 9. april 2021.

Både før og etter dette har politiansatte, og ansatte i påtalemyndigheten, argumentert med at de ville miste verktøykassen sin dersom det blir vedtatt en rusreform, noe som er direkte feil. Politiet har fremdeles mulighet til å benytte seg av tvangsmidler, både med og uten reform. De må bare innfinne seg med at de ikke kan tolke lovverket etter eget forgodtbefinnende.

Det er imidlertid tydelig at dette poenget er vanskelig å ta inn for en del av dem som står ansvarlig for maktmisbruk og statlige overgrep ettersom det fremdeles sytes over at de ikke får leke fritt med verktøykassen.

Autoritært

Når politiet hever seg over loven, og bruker voldsmonopolet og frykt for å begrense ytringsfriheten, så er det maktmisbruk. En av politiets aller viktigste jobb er faktisk å beskytte ytringsfriheten. På vegne av oss alle. Ytringsfriheten krenkes hver gang politiansatte overvåker og/eller sanksjonerer innbyggere som mener noe annet enn dem selv.

Det er noe Orwellsk og autoritært ved dette.

Politiet har til og med bidratt aktivt til å normalisere statlige overgrep gjennom å dokumentere disse i TV-serien Nattpatruljen:

Når befolkningen har latt seg underholde av statlige overgrep uten å reagere, er det etter min mening et symptom på en slags nummenhet som har slått rot i befolkningen. I skyggene av denne nummenheten ligger all den menneskelige urett og lidelse som ble tålt så inderlig vel som en konsekvens av at flertallstyranniet fikk spire og gro der ytringsfriheten ble satt til side.

Det er også verd å nevne at fravær av ytringsfrihet typisk blir erstattet med polarisering, tysting/angiveri og pekefingre som rettes mot syndebukker.

Mørke rom må flombelyses

Jeg mener at vi som ansvarlige medmennesker, og som samfunn, må orke å flombelyse alle rommene som er blitt mørklagt som en konsekvens av dette. For de er det mange av. Det er gjerne det som skjer når ytringsfriheten begrenses. Mørket sprer seg til alle kriker og kroker det kan komme til, for eksempel til skoler, barnevernet, helsevesenet, militæret, næringsliv og NAV. Og i pressen. Mørke tentakler sniker seg også inn i private hjem.

Det er et selvstendig poeng at journalister og redaktører også har blitt et produkt av et samfunn som ikke er så fritt som vi kanskje liker å tro. Realiteten er imidlertid at norske journalister ikke har noen reell mulighet til å være effektive vaktbikkjer når politiet får lov til å passe sin egen havresekk.

I Sverige har journalister rett på innsyn i politiets etterforskingsmateriale når det foreligger en rettskraftig dom. Når pressen kan etterprøve politiets arbeid og metodebruk, er det iallfall en reell mulighet for å fylle vaktbikkjerollen .

Pressen har heller ikke mulighet å være vaktbikkje når det gjelder barnevernet, barnehager, skoler, helsevesenet, NAV og militæret, heller.  

Som enkeltindivid og storsamfunn må vi betrakte, akseptere og ta ansvar for den virkeligheten vi møter når vi sleper oss ut av denne kollektive nummenheten som fungerer som en illusjon av frihet. For det er nettopp det som må til for å stå opp mot, og stanse, de autoritære kreftene som sprer seg som en kreftsvulst i samfunnet.

Dette alvoret må vi orke å se. Det er mot som virkelig kreves, nå. Både på mikro- og makronivå. Speilet må nok frem i de tusen hjem for at vi skal makte den uungåelige, og ubehagelige, skittentøyvasken også når det gjelder samfunnsinstitusjonene våre – uten å ende opp med ytterligere polarisering og produksjon av nye syndebukker.

Det må vi klare.

Det er frihetene våre som står på spill.

Vil du støtte mitt arbeid?

Min nettavis er åpen og gratis for alle å lese ettersom det er den eneste måten å sikre fri informasjonsformidling som er idealet fastslått i Vær Varsom-plakaten. Jeg mottar ingen statsstøtte/pressestøtte og åpner heller ikke for annonsører for å unngå økonomiske bindinger. I de tilfellene jeg har fått økonomisk støtte i form av stipend, vil dette bli opplyst om i teksten.

De leserne som ønsker å bidra til at jeg kan fortsette arbeidet mitt, kan selv velge å gi en frivillig donasjon.

Alle gaver mottas med stor takknemlighet!